Hekser og fabrikkeiere

De siste årene har jeg lest to, maks tre bøker per år. Ikke fordi jeg ikke liker å lese, men fordi det er så mye annet jeg også vil. Innenfor leilighetens fire vegger er det så mye jeg vil gjøre, at å lese bøker dessverre faller litt ned på listen. At disse tingene i alt for stor grad dreier seg om å spille overfladiske spill på iPad-en eller se intetsigende tv-programmer på tv, er noe jeg velger å ikke fokusere på. Dessverre kan det være avslappende for hjernen og bare bruke tid på intetsigende ting etter en hard dag på jobben.

Da jeg var barn, var det annerledes. Helt fra den dagen jeg kunne lese, så var jeg opptatt av å lese mye bøker. Biblioteket ble selvfølgelig brukt for det det var verdt, og ønskelister til både bursdag og jul (selv om det i mitt tilfelle som desember barn, ofte betydde det samme) var fulle av bøker. Det kan selvfølgelig diskuteres hvor riktig det var å gi et ti år gammelt barn Hvem Hva Hvor i gave, men det resulterte i hvert fall i en veslevoksen gutt som kunne bevise at det slettes ikke var flest pakistanere som kom til landet på slutten av 80-tallet, men at det var (og fremdeles er) svensker. Men bøker kunne også høres på radio. Jeg var neppe den eneste som hørte på Barnetimen for de minste med Anne-Cath Vestly til langt over normal Barnetime-alder, og jeg skammet meg ikke. Selv om jeg kanskje ikke sa det så fryktelig høyt, heller.

Etter hvert ble jo Barnetimen for de minste både litt vel barnslig for en gutt som hadde passert ti, men det lot seg dessuten dårlig kombinere med skole. I hvert fall så lenge radiosendingen begynte ti minutter etter at skolen hadde ringt inn, og man ikke kunne gå inn på nrk.no for å høre ting om igjen. For på slutten av 80-tallet, så gikk ting på radio og tv når de gikk, og var du ikke hjemme da det gikk, så hadde du gått glipp av det.

Selv om Barnetimen for de minste forsvant for meg, så var det andre programmer som hadde opplesing av bøker på radio. Etter skoletid, AB 8-12 og ABRS på hverdager og LørdagsBarnetimen på lørdager kunne jo finne på å ha det. I tillegg gikk det et program som het Tid for bok, som ofte leste fra litt mer ungdommelige bøker om forelskelse og slike ting. Ikke noe for en gutt som fremdeles trodde på myten om guttelus og jentelus. I tillegg gikk det et program på søndagsmorgen som het Stått-opp, og her ble jeg introdusert for Georgs magiske medisin.

Fra å høre om Guro, Ole Aleksander, Aurora, Mormor med åtte unger, Pippi, Tjorven og barna i Bakkebygrenda, så ble jeg introdusert for et univers jeg ikke visste fantes. Et univers hvor snille barn uten nevneverdige problemer kan finne på å lage medisin for sine slemme bestemødre, slik at de aldri blir den samme igjen. Lest av fantastiske Harald Heide Steen jr. satt jeg foran radioen og forestilte meg hvordan alt dette skjedde. Radio gir virkelig de beste bildene. Jeg ble så bergtatt av denne historien at jeg måtte ha mer. Biblioteket i Son var stengt på mandager, så jeg måtte vente helt til tirsdag før jeg sprang avgårde. Allerede da hadde jeg nok problemer med å begrense meg selv, for jeg lærte to ting den dagen. For det første er det ikke nødvendig å ta med seg alt man har lyst på med en gang. For det andre er mye enklere å få med seg mye, hvis man bruker sykkel.

Mitt aller første Roald Dahl-øyeblikk ble altså å høre Harald Heide Steen jr. lese fra boken Georgs magiske medisin en søndag morgen. Jeg fikk mange flere øyeblikk etter den dagen. Blant annet var jeg på lokalkino på Klubben i Soon, da jeg så Danny og den store fasanjakten. Den første boken jeg leste på engelsk, var selvbiografien hans. I tillegg fikk jeg også se disse små novellefilmene som han hadde skrevet manuset også, og ble sendt litt sent på kvelden. Tales of the Unexpected heter serien originalt. Jeg husker jeg var så fascinert over introen til programmet, og at den minnet meg om James Bond. Kanskje du skjønner hvorfor?

Jeg hørte dessuten på flere opplesninger på radio. Frank Robert leste høyt fra Charlie og sjokoladefabrikken, Minken Fosheim leste høyt fra Heksene, og Terje Strømdahl leste historien om Matilda med en slik innlevelse, at jeg var redd for både fabrikkeiere, hekser og rektorer i lang tid. Dessuten går jeg fremdeles rundt og tror at mus kan være forheksede barn. For kan man egentlig være sikker på at det ikke finnes hekser. Min aller første (og eneste) Roald Dahl-bok i 1988. Charlie og den store glassheisen het den, og var en fortsettelse på historien om Charlie og sjokoladefabrikken. Så langt jeg har skjønt, er det den eneste oppfølgeren som han skrev. Hvis jeg tar feil, så regner jeg med at noen sier i fra.

Akkurat på denne dagen ville Roald Dahl vært 100 år. Ikke en umulig tanke, for det finnes jo tross alt hundreåringer der ute. Men Roald Dahl døde dessverre allerede i 1990, samme år som vår egen Thorbjørn Egner. Heldigvis har ikke bøkene til noen av disse gått av moten. Selv om jeg nærmer meg førti år, så går jeg fremdeles rundt og tror at både barn, ungdom og voksne leser bøkene til Roald Dahl med like stor iver som jeg gjorde da jeg var på deres alder. Jeg skammer meg derimot litt over at det ikke finnes en eneste Roald Dahl i min bokhylle lenger. Det burde jeg så definitivt gjøre noe med. Til gjengjeld har jeg kjøpt mange av lydbøkene i voksen alder, så i morgen skal jeg droppe intetsigende radioprat på vei til og fra jobb, og heller høre Harald Heide Steen jr. fortelle historien om Georgs Magiske Medisin igjen.

Jeg skammer meg nærmest etter å ha skrevet dette innlegget at jeg ikke har nevnt tegningene til Quentin Blake med et eneste ord. Det finnes det egentlig ingen unnskyldning for, for disse uforglemmelige tegningene har så definitivt gjort sitt til at bøkene var en fryd å lese. Jeg må bare lese meg litt opp på den godeste Quentin før jeg skriver mer om han. I tillegg finnes det veldig mange filmer som er basert på bøkene til Roald Dahl, og folk har selvfølgelig sine favoritter. Som tidligere nevnt var min første Roald Dahl-filmopplevelse Danny og den store fasanjakten, og jeg har selvfølgelig sett Tim Burtons film om Charlie og sjokoladefabrikken som kom i 2005. Men det var ikke første gang akkurat boken ble filmatisert. Det skjedde i 1971, og inneholder vesentlig færre spesialeffekter og mye mer sang. Som en fan av musikaler, er det derfor ikke så rart at jeg liker denne filmen så godt. Likevel føles den langt mer ekte, hvis det er lov å si. Gene Wilder har rollen som den eksentriske Willy Wonka, som bryter ut i sang mens de fem inviterte går løs i fabrikken hans.

 Gratulerer med hundreårdagen, Roald! Takk for at du gjorde oppveksten min så morsom, og kanskje har du skylden for at humoren min er litt slem til tider.

EUROVISION SONG CONTEST 2016 – FINALEN

Så har dagen endelig kommet. Enten du er fan eller ikke. Er man nemlig Eurovision-fan, så har man ventet i nesten seks måneder siden første land valgte sin sang til å representere dem i Eurovision, og nå er endelig finalen her. (Dette burde egentlig alle fotballinteresserte skjønne, siden de også venter på en eller annen form for finale hele tiden.) Er man derimot ikke Eurovision-fan, så burde denne dagen glede dem også. For det betyr at det er nesten ett år til nesten gang dere slipper å lide dere gjennom en dårlig film på TV2 eller TVNorge, fordi dere i hvert fall skal se på Eurovision.

Norden er svært underrepresentert i år. Ingen av de fire landene som måtte kvalifisere seg klarte det i år, og dermed må man visst heie på Sverige, hvis man vil at Norden skal vinne. Som strengt tatt ikke har den beste sangen i år. Nu vel. Det blir fremdeles 26 land på scenen, og jeg skal for siste gang i år mene noe om en sangkonkurranse jeg egentlig ikke har noen forutsetninger for å vite noe om. Men jeg vet jo hva jeg liker. Og snart vet dere det også. Hvis dere gidder å lese alt sammen, da.

BELGIA
Solstrålen Laura Tesoro starter kveldens finale med å stjele fra åpningen fra Another One Bites The Dust, men sangen gjør meg så fullstendig lykkelig at det gjør meg ingenting. Dette var min favoritt fra den andre semifinalen, og den er fremdeles høyt oppe. Jeg tar mer enn gjerne turen til Brüssel i 2017. Karakter: 12 

TSJEKKIA
Gabriela Guncikova synger svært bra, men det hjelper ikke når sangen er så kjedelig at jeg heller vil høre maling tørke. Det, samt et fullstendig fraværende sceneshow gjør at forbannelsen over sang nummer to i en Eurovision-finale lever videre. Karakter: 4

NEDERLAND
Souwe Bob er mannen som skal redde Nederlands ære, og med denne lette country-popsangen skal du ikke se bort i fra at de kommer ganske høyt opp. Lite trolig at de kopierer Common Lights som kom på andre plass i 2014, men topp ti er absolutt innenfor rekkevidde. Karakter: 10

ASERBADJAN
Samra fremførte denne helt greie popsangen, som høres ut som en på dusinet, i den første semifinale og kom seg til finalen. Ikke så overraskende, siden landet har gjort det hvert eneste år. Nei da, har sikkert ikke noe med nabostemmer å gjøre. Sangen her er helt grei, men ikke veldig mye mer enn det. Karakter: 6

UNGARN
Jeg mente hardnakket før den første semifinalen at det er stemmen til Freddie som gjør hele denne sangen. Mulig det også er de få sekundene med plystring som gjør at man lurer på om pc-en i bakgrunnen av skrudd seg av. Karakter: 7

ITALIA
Det første landet som er direktekvalifisert til finalen tok en lengre pause fra Eurovision, men kom tilbake i 2011 og har kommet topp ti hvert år, unntatt i 2014. Denne smektende italienske popballaden med Francesca Michielin er en fryd å høre på, og bør så absolutt finne sitt publikum i Globen. At hun veksler mellom italiensk og engelsk er egentlig unødvendig. Meget bra. Karakter: 10

ISRAEL
Jeg sammenlignet Hovi Star med vår egen Erlend Bratland før semifinalene, og det står jeg fremdeles for. En ballade som muligens er noe enkel, som som fungerer på sin side. Men den faller dessverre litt gjennom etter Italia. Får selvfølgelig noen stemmer, men ikke mine. Karakter: 7

BULGARIA
Jeg sliter fremdeles med å funne ut hvem Poli Genova har stjålet så lett og enkelt fra (er det Kygo?), men sangen gir meg like fylt både dansefot og rykninger i hendene. Har nok dessverre ikke sjanse til å vinne, men burde klare å få en av de beste plasseringene i Bulgarias korte Eurovision-historie. Karakter: 8

SVERIGE
Som vertsnasjon (og betaler av dette gildet) har selvfølgelig Sverige også fått direkteplass til finalen. Denne muligheten har de gitt til Frans og hans «If I Were Sorry». La oss ta det viktigste først. Vi kommer ikke til å ha finalen i Eurovision i Sverige neste år. Av de nordiske fem landene, så er ikke dette blant de beste bidragene. Dette er enkelt, helt greit og på kanten til kjedelig. Sorry, Sverige! Karakter: 5

TYSKLAND
Som en av de fem store, er også Tyskland direktekvalifisert til finalen. I år er det Jamie-Lee som har fått denne æren, og dessverre er det ikke dette like bra og fengende som Tyskland har sendt tidligere. Dette blir litt for kjedelig for min smak. Karakter: 5

FRANKRIKE
Det nærmest hagler med direktekvalifiserte land akkurat nå, og nå er Frankrikes tur. De blir representert av Amir og hans J’ai cherché som visstnok skal betyr «Jeg har sett etter», noe som skulle bety at dette er en kjærlighetssang. At disse også velger å veksle mellom fransk og engelsk er bare merkelig, men dette burde klare å få landet opp fra de siste års sisteplasser. Karakter: 7

POLEN
Polen har tydelig funnet ut hva som gjorde at Østerrike vant for noen år tilbake, og sendte dermed det nærmeste de fant. En mann med skjegg som synger en ballade. Michał Szpak gjør en helt grei jobb, men dette virker mer som en mulighet for å hente seg mer drikke og potetgull på kjøkkenet. Karakter: 5

AUSTRALIA
Jeg likte ikke denne første gang jeg hørte den. Men etter hvert som jeg har hørt litt mer, så merker jeg at refrenget sitter i hjernen. Kanskje mer på denne sangen, enn på andre. Kan minne om vår egen «Icebreaker» som ikke kom seg videre til finalen. Kanskje var disse for like? Jeg innser at sangen har noe, men tror ikke den vinner av den grunn. Den er bare bedre enn jeg trodde første gang. Karakter: 7

KYPROS
At de kypriotiske rockerne i Minus One kom seg videre til finalen, var en liten Eurovision-bombe. Samtidig vet vi jo at det sitter noen rockere der ute og stemmer på det lille de kan få av rock. Dette spriter opp en ellers balladetung finale, men det vinner ikke. Karakter: 3 

SERBIA
Jeg var litt stygg mot Sanja Vučić ZAA før semifinalen. Sangen fungerer jo tydeligvis for noen, men ikke for meg. Dette er helt greit, men samtidig litt for pompøst selv for meg. Karakter: 6

LITAUEN
Donny Montall sto på scenen torsdag og sang om at han hadde ventet på denne natten. Hva han ventet på vites ikke, men publikum var tydeligvis på hans side. Stemmen var dessuten bedre når han ikke forsøkte å gjøre dansenummerne også. Nu vel… Helt greit dette også, men det begynner å bli mange av dem, og dermed mister man konsentrasjonen. Hvem var dette igjen? Karakter: 6

KROATIA
Nina Kraljić stilte på scenen i den største kjolen på tirsdag, og jammen skulle ikke den rives av underveis også. Sangen virker som noe som kunne blitt sendt fra ett av de nordiske landene (jeg ser på dere, Island), eller hvis Game of Thrones plutselig skulle bli lagd som musikal. Jeg liker denne, og kanskje er det nettopp dette nordiske som gjør at jeg liker den? Karakter: 10

RUSSLAND
Man kan mene hva man vil om Russland som nasjon, og det har nok blitt oppfattet kontroversielt at landet konsekvent har sendt sanger om nestekjærlighet de siste årene, når de som nasjon ikke har fulgt den samme oppskriften selv. I år gjør de ikke den feil. I stedet sender de en veldig fengende popsang som blir fremført på en meget levende videovegg. Dette kan faktisk vinne i år. Kanskje finalens beste sang, men vil vi egentlig til Russland neste år? Karakter: 10

SPANIA
Nest-siste direktekvalifiserte land er Spania som har sendt Barei, og hennes «Say Yey!». Dette setter øyeblikkelig i gang dansefoten og med et så fengende (og umiddelbart syngbare) refreng, så kan denne bli en liten overraskelse på scenen.  Karakter: 8

LATVIA
Det hender jeg lurer litt på hvordan sanger kommer seg videre til finalen, og dette er en av dem. Rytmen har noe som jeg sammenlignet med Bertine Zetliz, men dette er da ikke bedre enn det norske bidraget? Nei, sangen synker litt for meg etter semifinalen. Karakter: 6

UKRAINA
Jeg skjønner at jeg ikke skjønner denne sangen. Jeg skjønner at jeg ikke kjenner til historien bak denne sangen. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan den kom seg til finalen, for for meg er ikke dette veldig bra. Jeg innser at jeg tar feil, og at jeg kommer til å ta feil om hvor denne havner totalt sett. Men nei, dette fungerer ikke for meg. Karakter: 4

MALTA
Ira Losco er visstnok så forelsket at hun føler hun kan gå på vann. I hvert fall et videogulv som viser bilder av vann. Dette blir nok en av disse «en på dusinet»-popsanger som det finnes noen av i denne finalen. dermed får den samme karakter. Usikker på om jeg klare å skille de fra hverandre noen gang? Karakter: 6

GEORGIA
Kypros sendte rock, og det gjør Georgia også. Det virker som de egentlig var meldt på Ungdommens Kulturmønstring, men samtidig er dette helt greit. bedre enn Kypros, i hvert fall. De har denne stilforandringen midtveis som skiller den ut fra resten. Men liker publikum det? Jeg gjorde det ikke første gang jeg hørte den. Så forandret jeg mening. Hvor mange andre kommer til å gjøre det? Karakter: 7

ØSTERRIKE
Jeg har fremdeles ikke kommet meg helt over at Østerrike sender en mer fransk sang enn Frankrike. Jeg liker denne også. At jeg lukker øynene og forestiller meg selv smådansende nedover Champs-Élysées gjør meg rett og slett i drivende godt humør. Hvis denne viner, så vil kanskje flere synge på ett annet språk enn engelsk også. Det er jo en vinn-vinn situasjon. Karakter: 10

STORBRITANNIA
I år skal visstnok Storbritannia ha gått bort fra å velge sitt Eurovision-bidrag internt i BBC, men la publikum bestemme i en avstemningskonkurranse. Kanskje ikke den dårligste ideen BBC har hatt, siden det ikke akkurat har gått strålende de siste årene. De finner ikke opp kruttet i år heller, men samtidig er dette en helt grei sang. Men så var det dette med de greie sangene igjen, da. Karakter: 7

ARMENIA
Siste sang i årets finale blir sunget av Iveta Mukuchyan, og jeg skal innrømme at jeg ikke så denne komme seg til finale. Den ble plutselig litt mer Beyonce og mindre Miss Piggy på scenen. Fremdeles ikke blant mine favoritter, men innser jo at dette liker de i andre deler av Europa. Kanskje i andre deler av Norge også, for den sakens skyld. Men nei… Litt for mye skriking for min smak. Karakter: 5

 

Min personlige liste foran kveldens store Eurovision-finale blir dermed slik:

1. Belgia (12 poeng)
2. Italia (10 poeng)
3. Russland (10 poeng)
4. Nederland (10 poeng)
5. Østerrike (10 poeng)
6. Kroatia (10 poeng)
7. Spania (8 poeng)
8. Bulgaria (8 poeng)
9. Frankrike (7 poeng)
10. Australia (7 poeng)
11. Storbritannia (7 poeng)
12. Georgia (7 poeng)
13. Ungarn (7 poeng)
14. Israel (7 poeng)
15. Serbia (6 poeng)
16. Malta (6 poeng)
17. Latvia (6 poeng)
18. Litauen (6 poeng)
19. Aserbadjan (6 poeng)
20. Polen (5 poeng)
21. Armenia (5 poeng)
22. Sverige (5 poeng)
23. Tyskland (5 poeng)
24. Ukraina (4 poeng)
25. Tsjekkia (4 poeng)
26. Kypros (3 poeng)

Jeg tror dessverre ikke at Belgia vinner i år, uansett hvor mye jeg liker denne sangen. Russland er farlige, siden de normalt pleier å få en god del nabopoeng. Spørsmålet er bare om resten av Europa liker en sang mer enn en annen, og dermed får poeng fra alle de landene som kan gi stemmer.

Fanklubben OGAE mener at kampen vil stå mellom Frankrike, Russland og Australia. Under der ligger nasjoner som Bulgaria, Italia, Spania og Østerrike. (Belgia har der færre poeng enn Norge, og det sier vel sitt). Ser man på oddsen er det Russland som skal gå av med seieren, med Australia, Ukraina, Frankrike og Sverige som outsidere.

I fotballsammenheng pleier man å si at ballen er rund når man er usikker på hvordan det kommer til å gå. Det blir vel feil å si at scenen er firkantet, men kveldens finale er nok langt mer åpen enn tidligere år. Jeg tør i hvert fall ikke tippe, men håper i det minste at Belgia stikker seg frem.

Ha en god Eurovision-kveld, uansett om du ser på eller ikke.

EUROVISION SONG CONTEST 2016 – 2.semifinale

En semifinale er gjennomgått, men det holder jo ikke. Torsdag er det tid for den andre semifinale, hvor blant annet Norge er med. 18 land skal forsøke å sikre seg ti finaleplasser. 10 land kommer til å juble. De siste åtte kommer til å si at Europa ikke skjønte hva de egentlig forsøkte å formidle. Jeg fortsetter som forrige gang, og har lyttet meg gjennom bidragene som skal i ilden torsdag 12.mai. Først har jeg hørt gjennom sangene på albumet. (Jeg er en av dem som fremdeles kjøper album i butikken.) Så har jeg gitt en umiddelbar kommentar og karakter basert kun på musikken, i håp om at det fremdeles er musikken som er den viktigste faktoren i Eurovision. Senere har jeg sett musikkvideoen, for å se hvordan der har sett ut. Siden musikken i stor grad er den samme som fra studioversjonen, har jeg ikke forandret karakteren på dette punktet. Men det kan jo være moro å se musikkvideo for å danne seg et inntrykk av hvor artisten kanskje vil vise sangen på scenen. Til sslutt har jeg lett etter en live-versjon. Enten fra den nasjonale finalen eller fra prøvene som nå finner sted i Globen, Stockholm. Dette for å danne meg et totalinntrykk av hvordan artisten opptrer live med sangen. Så har jeg igjen satt karakter, for så å se om totalopplevelsen har blitt bedret seg eller forverret seg. Og det har det. Blitt både bedre og verre, altså.

Det har altså ikke forandret seg fra den første og til den andre semifinalen. Så her kommer den usminkede sannheten om min mening.

 

LaTVIa

Album: Satser tydeligvis litt i elektronika-verdenen i år. Liker denne mer enn jeg i utgangspunktet trodde. Tror stemmen hans gjør denne sangen i stor grad. Sangen flyter i tre minutter, før den brått avsluttes. Jeg ville gjerne hatt mer. Karakter: 8

Musikkvideo: Man kan selvfølgelig spørre seg hvordan et fengsel i Asia egentlig spiller inn i denne sangen, men absolutt ingen dårlig musikkvideo, heller.

Live i nasjonal finale: Artisten ensom på scenen. Godt bruk av lys. Stemmen hans har en ru-het som jeg liker svært godt, og som passer sangen. Latvias svar på Bertine Zetlitz kan fint komme seg videre til finalen med dette. Karakteren består, selv om jeg i ett øyeblikk vurderte å sette den ned ett poeng, fordi sangen kan oppfattes som litt ensformig. Så fant jeg ut at jeg hadde hørt den tre ganger etter hverandre, og at det kanskje var grunnen til nettopp det. Karakter: 8

 

POLEN

Album: En mann som har forelsket seg litt i en enslig tone på synthen. Sangen er en smule ensformig. Liker versene, men refrenget gir ikke det oppsvinget som man skulle ønske at sangen fikk. Er dette en Eurovision-sang som kom ti år for sent? Slutter – som forrige sang – brått, med en pianotone. Grei nok, men blir dessverre for anonym. Karakter: 5

Musikkvideo: Jøss, en mannlig Cunchita Wurst… Han står ved sjøen, går rundt på en slottsmur og ser hypnotiserende inn i kamera når han spør hvilken farge livet mitt er.

Live i nasjonal finale: Jeg blir forvirret av denne sangen. På scenen står noe som virker som en hardrocker ikledd en veldig rød jakke og synger en ballade. Han gjør ikke spesielt mye ut av seg, og virker nesten litt redd for å stå der helt alene. På en måte fungerer det, og samtidig føles det bare veldig pussig. Jeg lar karakteren stå, nesten utelukkende fordi han synger rent. Karakter: 5

 

SVEITS

Album: Har jeg ikke hørt dette tusenvis av ganger tidligere? Ett minutt inn i sangen slår det meg at denne sangen ikke har gitt meg noe nytt. Så begynner jeg å gjøre andre ting. Men mot slutten av sangen tar jeg meg selv i å trampe takten. Sangen har noe, men du verden så lang tid den bruker på å få det frem. Med en god scenefremføring, så kan denne bli stor. Foreløpig kunne den like gjerne være en reklamesang. Karakter: 4

Musikkvideo: Ikke laget

Live i nasjonal finale: Sittende på midt på scenen i hvit kjole med et røykteppe rundt seg. Sliter litt vokalt. Kan minne litt om Russlands bidrag i fjor. Definitivt best når hun ser i kamera, og ikke unngår det med å se på publikum/taket. Jeg liker denne sangen. Dessverre virker som artisten er litt for usikker, og dermed faller sangen gjennom. Med en mer solid opptreden i Globen, kan denne sangen rykke opp. Det gjør den ikke nå. Karakter: 3

 

ISRaEL

Album: Israel satser på mannlig balladesanger i år. I studioversjonen så synger han (selvsagt) rent og uten problemer. Spent på hvordan dette blir på scenen. Etter to minutter var jeg klar på at dette var en kjedelig ballade. Men det skjer noe med sangen tempomessig det siste minuttet, og definitivt til det bedre. Det kan virke som om stemmen holder, mens teksten dessverre blir repeterende. Og ja, jeg vet dette gjelder flere sanger. Det er bare ikke alltid like merkbart. Så kjedelig ballade som blir bedre, men jeg er utrolig spent på om stemmen hans holder. Karakter: 5

Musikkvideo: Israels svar på Erlend Bratland leker med droner i Tel Aviv. For alle ser jo at dette er droner, og ikke stjerner. Er vi lagd av droner, da?

Live i første prøve: Virker som han skal klare å synge dette uten de alt for store problemene, og når han i tillegg virker som en sympatisk fyr som bare vil at alle skal få litt kjærlighet, så kan jeg godt gi han en karakter høyere. Karakter: 6

 

HVITE-RUSSLaND

Album: Ny mann på scenen, og denne gangen skal vi leke litt med rockesjangeren. Refrenget er meget bra. Trampbart. Litt usikker på teksten i versene, men hvor mange hører egentlig på det? Kommer vel kanskje an på hvor mye som skjer på scenen. Men jeg ender med å like litt tempo i denne andre semifinalen. Så gratulerer. Jeg er solgt. Karakter: 8

Musikkvideo: Hentet fra den nasjonale finalen, men noe kan tyde på at de har lagt på lyden fra studioversjonen. Viser en maske på videoveggen. Enda en hardrocker med langt hår. Er visst en del av dem i Eurovision i år. Står alene på scenen med et «kostyme» som skulle tilsi at han nærmest er dratt inn fra gata for å synge denne sangen. Olabukse, hvit t-skjorte og en litt varm genser holder da ikke. Hendene bruker han som han nærmest som en tryllekunstner.

Live i første prøve: Funnet ett litt bedre kostyme, og fått selskap på scenen av en trommeslager. Ellers skal videoveggen til pers igjen. Slet litt med stemmen i det klippet som lå ute. Trekker en karakter for det. Karakter: 7

 

SERBIa

Album: For ni år siden var Serbia med i Eurovision for første gang. Sangen het «Molitva», og landet endte opp med å vinne på sitt første forsøk. Norge trengte som kjent noen flere forsøk, for å si det forsiktig. Årets bidrag fra Serbia høres ut som Molitva, på en eller annen måte. Sangen er ikke dårlig, men samtidig føler man at man har hørt dette før. Jeg er usikker på hvordan denne sangen kommer til å gå. Karakter: 6

Musikkvideo: Tatt opp i et fjernsynsstudio, men ikke nødvendigvis fra den nasjonale finalen. Virker som hun forsøker seg på litt variant av Amy Winehouse. Veldig mye fakter på artisten, som virker veldig forstyrrende på selve opptredenen.

Live for andre gjennomgang: De aller største faktene er nå tonet ned, selv om hun fremdeles gjøre noen merkelige bevegelser mot mikrofonstativet enkelte ganger. Mulig ikke dette vil synes på tv, i det minste. Sliter litt med de aller høyeste partiene i sangen vokalmessig. Usikker på hvordan dette vil gå. Karakter: 5

 

IRLaND

Album: Hva skal man si? Landet som hadde sin storhetstid på 90-tallet, og som har levert noen av de dårligste bidragene i Eurovision på 2000-tallet (rent objektivt sett), har denne gangen sendt en reinspikka kommersiell popsang. Ferdig snakka. En sang som kanskje var tiltenkt One Direction før de bestemte seg for å ta en pause? Tror ikke man kan få noe mer midt på treet og upersonlig enn dette her. Karakter: 6

Musikkvideo: Noen har kopiert Sveriges vinneroppskrift fra deres musikkvideo i fjor, ja. Men dette er ikke en spesielt bra musikkvideo.

Live i andre gjennomkjøring: Stående på scenen med band. Men du verden for en kjedelig scenefremføring. Han står rett opp og ned uten å bevege seg nevneverdig. Det forandret seg dog mot slutten, men det gjorde stemmen hans også. Ikke til det bedre, dessverre. Karakter: 4

 

MaKEDONIa

Album: Dette landet er blitt en av mine favorittland de siste årene – blant annet fordi de konstant går sin egen vei. I fjor hadde de kjempefin sang, som falt som en stein med en gang den ble fremført live på scenen. Jeg skjønner fremdeles ikke et pøkk av hva de synger, bortsett fra at jeg tror det handler om noen som heter Dona. Med mindre Dona betyr noe annet på makedonsk. Nu vel. Jeg liker denne sangen, jeg. Rytmen som går under sangen er fengende. Artisten virker som den rette til å synge dette, og det virker ektefølt. Greit, jeg er med. Karakter: 8

Musikkvideo: Den begynner altså helt likt med DDEs Vinsjan på kaia. Hun derimot kan minne om en ung Bonnie Tyler.

Liveopptreden fra andre gjennomføring: Stående alene på scenen med koristene i bakgrunnen. Kan synge. Gjør ikke spesielt mye ut av seg. Ingen grunn til å trekke karakteren noen noen retning. Karakter: 8

 

LITaUEN

Album: Nok en popsang, sunget av ung artist som visstnok har ventet på denne natten. Enda en sang som var ment for One Direction? Så langt virker denne og Irland sin sang ganske like i tempo, form og nær sagt farge. Samme karakter til begge to enn så lenge. Så får vi se om det forandrer seg underveis etter å ha sett musikkvideo og fremføring live. Karakter: 6

Musikkvideo: Virker da som en ganske standard musikkvideo for en standard popsang sunget av en helt standard popartist, som jeg ville ha gjettet hadde vunnet en eller annen form for Idol-konkurranse.

Liveopptreden i nasjonal konkurranse: Bruker videovegg i likhet med Sverige i fjor. Ikke helt stødig vokalmessig. Forsøker å danse samtidig, og det ødelegger virkelig stemmen. Stilig hopp gjennom røykkanonene, men fremdeles ikke bra for sangen. Karakter: 5

 

aUSTRaLIa

Var jo med for første gang med en av de beste sangene i fjor. I år må de også kvalifisere seg, og har dermed sendt en litt mindre fengende popsang. Den har sitt eget tempo, og er på ingen måte dårlig. Selv om jeg personlig setter fjorårets sang mye høyere enn dette. Jeg vet rett og slett ikke om dette er det som skal få europeere til å stemme frem Australia til finalen. Sangen virker rett og slett litt for anti-Eurovisionsk for det. Vanskelig. Karakter: 6

Musikkvideo: Små kunstnerisk musikkvideo hvor artisten vandrer rundt i et tomt lager, mens en danser danser rundt henne.

Livefremføring under andre gjennomkjøring: Starter sittende på et podie, og der blir hun sittende en stund. Først etter drøyt to minutter blir hun sluppet ned på egne ben. Sangen virker bra. Sceneshowet virker mer pussig. Litt kjedelig, rett og slett. Karakter: 5

 

SLOVENIa

Album: Oj, denne hadde tempo. Her tramper jeg nærmest takten fra start. Og er det en banjo jeg hører i bakgrunnen? Etter tre minutter vil jeg bare ha mer. Herregud, så bra. Så langt min personlig favoritt. Kan vi ikke holde Eurovision i Slovenia neste år? Karakter: 12

Musikkvideo: Bildene er i hvert fall hentet fra den nasjonale finalen. Usikker på om lyden er det. Virker i hvert fall ganske studioaktig. Står foran bandet og korister. Og her kan konkurransens andre kjoleskift komme.

Live under den andre gjennomgangen: Er alene på scenen denne gangen. En danser kommer inn midtveis, men forsvinner igjen etter hvert. Ikke noe kjoleskift denne gangen. Opptredenen her virket dessverre tammere enn i den nasjonale finalen. Mister litt på det. Karakter: 10

 

BULGARIa

Album: Har ikke jeg hørt denne sangen før? Eller er bare starten veldig lik en av disse popsangene som herjer på hitlistene om sangen. Uansett, en meget MEGET bra sang. Og jeg som nettopp ga finalen i 2017 til Slovenia? Vel, la meg si det sånn. Den kan helt fint gå til Bulgaria også. Meget. Meget bra. Karakter: 10

Musikkvideo: Filmet i sort-hvitt. Artisten sitter i en stol og ser gjennom gamle minner på skjermen foran?

Live under andre gjennomgang: Nok en artist som er alene på scenen. Danser med videoveggen, da. Noen har tydeligvis tenkt på hva hun skal ha på seg også. Intet er overlatt til tilfeldighetene. Koristene derimot kommer inn på scenen mot slutten. Beholder karakteren. Karakter: 10

 

DaNMaRK

Album: Våre nordiske naboer synes tydeligvis det er stas med å synge One Direction-aktige sanger de også. En av de bedre innen det feltet, selv om det virker så uendelig utrykksløst. Nå vet ikke jeg som er noe som heter pop uten mening, men det burde det vært. Gir meg ingenting, uten at det plager meg nevneverdig. Karakter: 6

Musikkvideo: Fra den nasjonale finalen. Er dette Herreys Jr.? Kan synge, men sangen er fremdeles meningsløs. Kan derimot tjene på å appellere til publikum.

Liveopptreden i andre gjennomgang: Starter ganske likt som i den nasjonale finalen. Virker som de er litt mer ustø stemmemessig. Lagt noen nye elementer. Kanskje disse ikke er helt innarbeidet enda. Driver med publikumsfrieri på høyt plan, men dette er fremdeles en ganske kjedelig popsang. Karakter: 6

 

UKRaINa

Album: Det er en regel i Eurovision som sier at en sang ikke skal være politisk. Denne regelen har Ukraina vært innom tidligere. Med årets bidrag gjør de det igjen. En sang som heter 1944, og som forteller hvordan det føles når hele familien blir drept, MÅ være politisk på en eller annen måte. Når det er sagt, så virker det som det har vært viktiger for artist og låtskriver å få dette frem, i stedet for å lage en bra sang. For dette er virkelig ikke bra. Sorry. Kanskje den blir bedre på en scene, men på plate er i hvert fall dette både rotete og bråkete. Karakter: 2

Musikkvideo: Hentet fra nasjonal finale. Det kan virke som dette har vunnet for tekst og eventuelt historien bak. For jeg synes ikke sangen er spesielt bra, og sangerinnen synger ikke så bra, heller. Gjør faktisk litt vondt å høre på i lengden.

Liveopptreden fra andre gjennomføring: I kledd blått står hun på scenen ganske alene, og forteller denne såre historien. Mitt problem er at jeg synes dette blir for mye gauling, og dermed vil jeg skru ned volumet på fjernsynet og kanskje hente meg noe mer snacks mens dette pågår. Kan få en del stemmer fra nabolandene, men jeg tror ikke dette er noe alle vil like. Karakter: 2

 

NORGE

Album: Agnete vant Melodi Grand Prix på en svært så overbevisende måte, rent resultatmessig. Sangen er – med sitt temposkifte mellom vers og refreng – ganske unik i årets Eurovision. Enten liker du det, eller så hater du det. Uansett vekker dette oppsikt, og i Eurovision er det en bra ting. Blant intetsigende One Direction-aktige popsanger, så skiller denne seg markant ut. Ikke min personlige favoritt denne delfinalen (hvis det er lov å si), men burde så absolutt komme seg videre til finale. Karakter: 10

Musikkvideo: Agnete synger i snøvær på vidda, mens en danser danser mellom is. Svært så nordisk video, i hvert fall. Kan vel ikke skade, for Rybak vant vel litt med det i 2009 også. Den nordiske delen, altså.

Live på andre gjennomgang: Noen vil nok sammenligne dette bidraget med Margaret Berger sitt for noen år tilbake. Ingen dårlig sammenligning, vil jeg si. Utfra lyden på prøven kunne det nesten virke som hun slet litt med å komme mørkt nok. Det tror jeg egentlig ikke hun hadde, men jeg innser at jeg da tenker mer med hjertet enn med hjerne. Siden jeg har trukket andre land for det samme, må jeg nesten gjøre det med Norges bidrag også. Karakter: 8

 

GEORGIa

Album: Temposkifte i fra Norges bidrag rett før, og dette virker da også som noe jeg har hørt før. Artic Monkeys? White Stripes? Eller er det The Killers en gang til? Nu vel, samme kan det være. Men jeg merker likevel at mens sangen dundrer inn i hodetelefonene mine, så klarer jeg ikke gi slipp på hvor jeg har hørt dette før. Sangen bytter så stil, og ender opp som skurr. Så går den tilbake til sin vanlige stil, før den er ferdig. Jeg har knapt hørt sangen. Bare tenkt på hvilken sang den minte meg om. Karakter: 3

Musikkvideo: Jeg liker visst egentlig begynnelsen og slutten på sangen. Videoen derimot er jo merkelig. Gal professor som spiller på plastelinagitar og synger inn i et stetoskop?

Liveopptreden i den nasjonale finalen: Standard bandoppsett på scenen som synger sangen helt greit. Midtveis bestemmer de egentlig bare for lage skurr av musikken. Men etter å ha hørt sangen flere ganger, så vokser den på meg. Den har noe, men har den nok? Karakter: 5

 

aRMENIa

Album: Sår kvinnestemme som vil fortelle deg noen visdomsord om verdenen. Liker tempoet på det første verset. Kan minne litt om Garbage på 90-tallet. (Hvor mange hater meg nå?) Refrenget kunne også fungert som tittelsang til en James Bond-film. (Nå er det garantert noen som hater meg!). Denne er litt tricky. Den smyger seg inn i hodet, men likevel sitter den ikke nevneverdig etterpå. Karakter: 7

Musikkvideo: Kvinne sitter i stor huske, står i en stor utskive og står foran en stor trapp. Muligens en eller annen symbolikk her jeg ikke skjønner. Dessverre har sangen blitt kjedeligere andre gangen jeg hører den.

Live i andre gjennomkjøring: Hun står ganske rolig i noe som ser ut som en gullkjole. Verken mer eller mindre. Jeg synes sangen blir kjedeligere og kjedeligere. Karakter: 5

 

BELGIa

Album: Another one bites the dust? OK. Fikk meg i hvert til å trampe takten ganske umiddelbart. Oj… Dette kan minne meg om Mocci Ryens MGP-bidrag fra 2003? You’ve got the Motion. Har Stein-Jo og Erlend (tekstforfatterne) emigrert til Belgia? Dette var da veldig så kult? Og med blåserekke, så er jo jeg solgt. Greit nok. Skal vi dra til Belgia neste år, da. Karakter: 10

Musikkvideo: Jeg blir utelukkende i godt humør av denne. Denne skal inn på spillelisten min nå.

Live under andre gjennomkjøring: Jeg blir skeptisk når artisten skal synge samtidig som han eller – i dette tilfellet – hun danser. Det virker derimot som det skal fungere her, og ikke nok med det. Jeg får lyst til å danse selv også. Mulig jeg er lettkjøpt, men dette fungerer som ei kule for meg. Her vil jeg tro det blir liv i salen også. Flott avslutning på den andre semifinalen. Karakter: 12

 

Min personlige rekkefølge etter å kun ha hørt sangene på album:
1. Slovenia
2. Bulgaria
3. Belgia
4. Norge
5. Makedonia
6. Latvia
7. Hvite-Russland
8. Armenia
9. Serbia
10. Australia

11. Danmark
12. Irland
13. Litauen
14. Israel
15. Polen
16. Sveits
17. Georgia
18. Ukraina

Min personlige rekkefølge etter å ha sett musikkvideo og live-fremføring også:
1. Belgia (opp to plasser)
2. Slovenia (ned en plass)
3. Bulgaria (ned en plass)
4. Norge (samme plass)
5. Latvia (opp en plass)
6. Makedonia (ned en plass)
7. Hvite-Russland (samme plass)
8. Danmark (opp tre plasser, ville egentlig ikke blitt med til finalen)
9. Israel (opp fem plasser, ville egentlig ikke blitt med til finalen)
10. Australia (samme plass)

11. Georgia (opp seks plasser)
12. Litauen (opp en plass)
13. Polen (opp to plasser)
14. Armenia (ned seks plasser, mister dermed finalen)
15. Serbia (ned seks plasser, mister dermed finalen)
16. Irland (ned fire plasser)
17. Sveits (ned en plass)
18. Ukraina (samme plass)

 

Mye av de samme tankene her som i forrige semifinale. Åtte land virker sikre (i min mening) fordi de har såpass gode sanger, mens fire land kjemper om de siste to plassene. Her er det mer snakk om artistenes dagsform, og hvordan sluttresultatet blir formidlet via tv-kameraene. Seks land har for dårlig bidrag (fremdeles etter min mening), og kommer seg dermed ikke til finalen.

Sånn! Da har jeg sagt min mening. Hva tror dere? Hvilke ti går videre til finalen?

EUROVISION SONG CONTEST 2016 – 1.semifinale

Så den tiden her igjen. I løpet av tre dager en sommerlig våruke i mai, skal totalt 42 land fra Europa og Australia kjempe om å vinne Eurovision Song Contest, og dermed få lov til å arrangere det til neste år. I disse økonomiske nedgangstider kan det selvfølgelig diskuteres hvor smart akkurat det er, men når såpass mange land kjemper om nettopp det, så betyr det vel at dette er noe de vil. Nærmest som vanlig har jeg tatt en kikk på bidragene, men i motsetning til i fjor tar jeg ikke for meg ett og ett land. Jeg har samlet alle bidragene i den første semifinalen, som finner sted tirsdag 10.mai, og først hørt gjennom sangene på albumet. (Jeg er en av dem som fremdeles kjøper album i butikken.) Så har jeg gitt en umiddelbar kommentar og karakter basert kun på musikken, i håp om at det fremdeles er musikken som er den viktigste faktoren i Eurovision. Så har jeg sett musikkvideoen, for å se hvordan der har sett ut. Siden musikken i stor grad er den samme som fra studioversjonen, har jeg ikke forandret karakteren på dette punktet. Til sist har jeg lett etter en live-versjon. Enten fra den nasjonale finalen eller fra prøvene som nå finner sted i Globen, Stockholm. Dette for å danne meg et totaltinntrykk av hvordan artisten opptrer live med sangen. Så har jeg igjen satt karakter, for så å se om totalopplevelsen har blitt bedre eller verre. Og uten å røpe for mye på forhånd; det har det. Blitt både bedre og verre, altså.

Vel, ingen grunn til vente med dette. Håper ikke jeg tråkker for mange på føttene med meningene mine.

 

FINLaND

Album: Starter rolig, litt sår kvinnestemme. Øker tempo etter 15 sekunder. God rytme. Og der kom det jammen meg noen blåsere også. Liker rytmen. Litt kjedelig tekst? Minner da veldig om en tidligere Eurovision-sang. Hadde jeg bare kommet på hvilken jeg tenkte på. Liker veldig godt rytmen i refrenget. Synes verset er langt kjedeligere. Teksten derimot er motsatt. Kjedelig i refrenget, bedre i versene. God start på den første semifinalen. Legger den ganske midt på treet. Karakter: 7

Musikkvideo: Barn i vinduskarmen, og kvinne på hest. Liker fremdeles sangen, men denne videoen er jo bare merkelig. Ikke spesielt finsk, heller. Uten at det egentlig skal ha noe si.

Live i nasjonal finale: Artist, DJ og fire korister på scenen. Ser i hvert fall mye mer ryddigere ut en musikkvideoen. Hvorfor tenker jeg på koret som var med i Rondo med Petter Nome på 90-tallet? Liker sangen, fremføringen virker nogen lunde trygg. Til tider virker de nesten gladkristne. Fordi den både virker litt middels og litt rotete blir karakteren lavere totalt sett. Karakter: 6.

 

HELLaS

Album: Starter med veldig lokal musikk. I løpet av det første minuttet har jeg fått server tre forskjellige musikkstiler. Jeg liker den ene delen (med kvinnen som synger), men kan styre meg både for lokale folketoner og gresk rap. Og der fikk folkemusikeren i seg noen skikkelig dårlig ozo. Dette blir bare rotete, og gir meg absolutt ingen verdens ting. Kan ikke skjønne hvordan noen vil stemme dette videre. Karakter: 2

Musikkvideo: Filmet i sort-hvitt. Mann som bare skal gå fremover gjennom et øde landskap? Nei, nå løper han visst også. Artistene har ikke vist seg så langt. Minner mer om et kunstprosjekt dette her. Sangen er jo fremdeles grusom, så dette blir skikkelig skikkelig ille. Og som en ekstra bonus skal visst røverne til Ali Baba danse. Dette er tre minutter jeg aldri kommer til å få igjen.

Live i andre gjennomkjøring: Dette er virkelig en umusikalsk lapskaus full av biter man ikke vil ha. Tror jaggu det er sushi i denne lapskausen også. Virker som alle medlemmene i bandet har fått lov til å gjøre en ting de er gode på. Eventuelt tror de er gode på. Nei, dette var bare grusomt. Karakter: 1

 

MOLDOVa

Album: Starter som en ganske standard popsang. Etter femti sekunder høres den i grunn ut som en sang som et hvilket som helst land kunne ha sendt inn. Minner den ikke veldig om de fleste svenske bidragene i siste årene? Absolutt ingen dårlig sang, men er bare så ekstremt «vanlig». Usikker på om jeg kommer til å huske den etter noen sanger, og slikt ender jo fort opp med å få for få stemmer. Burde sikkert gå videre, gjør det helt sikkert ikke. Karakter: 6

Musikkvideo: «Vi har ikke råd til å lage noen skikkelig musikkvideo, men kan ikke du stå foran ett hvitt lerret og danse litt i en sølvkjole. Det vil sikkert holde, tror du ikke?» Nei, dette ser utelukkende corny ut. Det virker som dette tatt opp til en promovideo, men som aldri skulle være brukt til en hel musikkvideo. Hjelpes.

Live i nasjonal finale: Det første man legger merke til er vel mangel på scene. Virker som det er tatt opp i en lagerbygning. Det andre man legger merke til er at dama ikke veldig god til å synge. Trommeslageren virker mer troverdig. Hjelpes. Her går totalopplevelsen garantert ned. Karakter: 4

 

UNGaRN

Album: Hes mannsrøst med en catchy start på sangen. Minner meg litt om Montenegros fantastisk sang for noen år siden. Stemmen gjør at denne skiller seg ut, for sangen i seg selv er ikke så fantastisk. Heller ikke teksten. Men stemmen, og noen små plystregrep gjør at jeg kommer til å huske denne. For første gang siden Finland, så tramper jeg takten. Denne kan bli veldig kul på scenen, og bør så absolutt gå videre. Karakter: 8.

Musikkvideo: Fant ikke. Tydeligvis ikke laget.

Live i nasjonal finale: Har de kopiert Sveriges scenografi fra i fjor? Ungarns Zac Efron-kopi står på scenen, og gjør så godt han kan. Koristene står der med lyssablene (?) sine og plystrer så godt de kan, og på den andre siden har danseren fått lov til å slå på stortromma. Likevel; beste bidrag til nå. Beholder karakteren. Karakter: 8.

 

KROaTIa

Album: Denne startet litt uvanlig. … (Ole blir sittende og bare høre hele sangen) Jøss… Hvis jeg gjøre et forsøk på å beskrive denne sangen, så er det som en krotisk Susanne Sundfør nettopp har sunget et sang om et fyrhus for meg i tre minutter på en svært overbevisende måte. Gud bedre for en god sang. Regner med dansere på scenen og bølger på videoveggen. Så langt den beste sangen. Karakter: 10

Muskkvideo: Timelapcevideo av sjø, vær. Og fyrhus, selvfølgelig. Jeg liker det jo, men litt rart er det at man ikke ser artisten i det hele tatt. Vil gjerne høre grunnlaget for å lage en slik musikkvideo. Hadde vært mer naturlig for en fan av sangen å legge noe slikt ut på YouTube, i stedet for at dette er den offisielle versjonen.

Live fra andre gjennomkjøring: Oj, her er det kostymer på gang. Kan minne litt om Game of Thrones, dette her? Og kjolen blir (selvfølgelig) revet av. Jeg tenker Björk når jeg både ser (og hører) denne sangen. Virker som de har en plan med hvordan dette skal se ut på scenen også. Dermed blir karakteren stående. Karakter: 10

 

NEDERLaND

Album: Har sendt noen gode sanger de siste årene. Klarer de å gjenta det i år? De flørter litt med country, blandet med helt grei pop. Havner i den farlige gruppen av sanger som man ikke nødvendigvis husker tre sanger senere. For min egen del så liker jeg denne godt, uansett hvor «vanlig» den er. Radiovennlig til tusen, med et lite snev av sommer i seg. Behagelig. Karakter: 7

Musikkvideo: Mann i brun frakk synger mens livet flyr forbi. Countryfaktoren slår definitivt inn i sin opptreden. Det funket jo for dem i fjor, så hvorfor ikke?

Live under andre gjennomkjøring: Tatoveringen skal i hvert fall vises frem. Stemmen virker stø, og sangen er fremdeles fengende. Liker denne, jeg. Går opp en karakter. Karakter: 8

 

aRMENIa

Album: Gjør et forsøk på være mystisk. Usikker på den klarer det. Ti sekunder med «sirene» virker ikke som fornuftig bruk av de tre minuttene man har til rådighet. Spesielt når den går over i ett så stort antiklimaks. Virker som den vil være hardere enn den egentlig er. Sangerinnen skriker sine toner mot slutten av sangen, men jeg har allerede mistet interessen. Neste? Karakter: 3

Musikkvideo: Her er sirenen flyttet førti sekunder inn i sangen, mens det er hvisking og oppbygging først. Tror sangen skal handle om hvordan man oppfatter å bli stormende forelsket, men jeg blir det ikke av å høre sangen.

Live under andre gjennomkjøring: La oss begynne å snakke om det hun har på seg. Badedrakt med slør? Er det beskrivende nok? Det virker som hun egentlig vil være Armenias svar på Beyoncé, mens det for meg minner mer om en menneskelig versjon Miss Piggy. Ikke i utseende vel og merke, men i det teatralske. Siden stemmen tilsynelatende holder, skal jeg likevel øke karakteren noe. Men dette var langt merkeligere enn jeg hadde trodd på forhånd. Karakter: 4

 

SaN MaRINO

Album: Piano og gitar? Er dette starten på den gamle pausemusikken som NRK hadde mellom programmene før? Sangeren må være inspirert av Leonard Cohen. Med en hypnotiserende stemme og små ekle ord som han nærmest hvisker inn i mikrofonen på dårlig engelsk. Den har noe, men jeg er usikker på om dette er noe er spesielt bra. Det som fungerer for Cohen, fungerer muligens ikke like godt for San Marino. Med en god scenefremføring, så kan selvfølgelig alt skje. Den skiller seg definitivt ut, og kan dermed snuble seg videre inn i en finale. Men jeg kan ikke helt skjønner hvordan dette kan gjøres bra. Karakter: 5

Musikkvideo: Leonard Cohen goes D.I.S.C.O. Eller bare rar, rar og atter rar.

Live under andre gjennomkjøring: Du skjønner at dette kommer til å bli et av de øyeblikkene hvor alle foran tv-skjermen sier Herregud på sitt lokale språk, når de ler i salen mens han synger på prøvene. For dette er virkelig ille. Jeg grugleder meg allerede til alt som blir sagt på Twitter om denne sangen når den blir sendt. Årets kalkun. Karakter: 1

 

RUSSLaND

Album: Rolig begynnelse, men får opp rytmen etter et drøyt halvt minutt. Strykere i bakgrunnen og en ganske bra popsang. Jeg tramper takten igjen, og dermed fenger sangen. Dette er en bra sang, men kan virke litt for upersonlig (i mangel av bedre ord). Går selvfølgelig videre til finalen, men blant de dårligste sangene fra Russland jeg hørt de siste årene. Karakter: 7

Musikkvideo: Meget bra musikkvideo. Gode effekter i denne lille firkanten som de står i. Sangen er bra. Musikkvideoen er meget bra. Russland kan bli farlige i år.

Live under andre gjennomkjøring: Videoveggen skal i hvert brukes like heftig her som under musikkvideoen, og basert på det man har fått se fra prøvene kommer dette til å bli meget bra. Russland er definitivt mye sterkere i år enn jeg trodde da jeg hørte sangen første gang. Karakter: 10

 

TSJEKKIa

Album: Ballade som selv etter to minutter ikke har løftet seg en meter. Dette var rett og slett drivende kjedelig. Mer er det ikke å si. Karakter: 2

Musikkvideo: Sangen er fremdeles kjedelig, mens artisten ruller rundt i gresset og blir brukt som en scrapbook.

Live under andre prøve: Hun står rett opp og ned, videoveggen gjør noe greier som egentlig ikke betyr noe. Greit nok sunget, men slutter dessverre ikke å være dørgende kjedelig. Beholder karakteren. Karakter: 2.

 

KYPROS

Album: Godt det kommer litt rock nå. Så kanskje vi våkner etter forrige lands sang. At deler av refrenget (og ganske mye mer av sangen) høres ut som en billigversjon av The Killers «Somebody told me» får heller være. Alt er bedre enn det vi nettopp hørte. Dette er en sang som vinner litt på at forrige deltager var så kjedelig. Det betyr ikke at dette er fantastisk. Langt derifra. Karakter: 6

Musikkvideo: Jøss, har skurken fra Mad Max lagd musikkvideo? Ellers finner videoen sted på et møblert (?) jorde, med en hund løpende rundt. Eller var det meningen at dette skulle være en ulv?

Live på andre gjennomføring: Mye lys og bur (?) på scenen. Dette er vel en helt grei gjennomføring av en rockesang som egentlig høres ut som en annen sang. Ikke så mye å si egentlig. Karakter: 6

 

ØSTERRIKE

Album: Hvorfor Østerrike velger å sende en fransk sang blir jeg nysgjerrig på. Nu vel. Sangen er sommerlig og ganske fin. Liker veldig godt strykerne som stryker i bakgrunnen. Skjønner jo virkelig ikke et kvidder av hva hun synger, men må man skjønne alt? Liker rytmen, og blir i godt humør. Det er ikke dårlig av Østerrike. Men jeg må finne ut hvorfor de sender en fransk sang. Det er da ulogisk? Karakter: 10

Musikkvideo: Artisten går gjennom et tegnet landskap. Teksten skal visstnok bety «I et land langt herfra, synger de.» Så hun er altså på jakt etter et syngende paradis?

Live i den nasjonale finalen: Her var scenen full av blomster, ja. Virker som hun går på en slags tredemølle, for å få det til å se ut som hun går gjennom blomsterengen. Jeg liker sangen, til tross for at den blir veldig sukkersøt etter tre gjennomlyttinger. Derimot tar det visuelle litt fokus bort fra et meget bra sang, og dermed synker karakteren litt også. Karakter: 8

 

ESTLaND

Album: Sår og mørk mann som synger ballade til piano. Resten av bandet blir etter hvert med. Sangen er sånn passe sprø, og ligger vel i crooner-landskapet. Kan minne om sangen de sendte i fjor, som kom ganske høyt opp på listene (7.plass). Jeg likte den bede enn denne, men denne er absolutt ikke langt unna. Er det feil å tenke Jarle Bernhoft når jeg hører denne? Eller er det mer Sivert Høyem? Karakter: 7

Musikkvideo: Minner litt om fjorårets bidrag fra Belgia i begynnelsen. Liker dessuten veldig godt at musikkvideoen er liveopptredenen fra den estiske finalen. Står hovedsakelig alene på scenen, med kun korister i bakgrunnen.

Live under andre gjennomkjøring: Har byttet dress siden den nasjonale finalen. Gjør dessuten korttriks på scenen. Liker denne veldig godt. Øker dermed karakteren. Karakter: 10

 

aSERBaDSJaN

Album: Dette virker da som en helt vanlig standard poplåt fra et hvilken som helst popartist som det går noen av på dusinet. Kan sikkert få opp stemningen i Globen etter noen litt rolige sanger. Jeg tror den får høyere karakter (og kanskje flere stemmer) ut ifra av hvor den er plassert, men det gjelder vel ikke bare denne sangen? Karakter: 7

Musikkvideo: Videoen er filmet sammenhengende (uten klipp) i et slags lagerlokale med lyskastere. Artisten står relativt rolig ved mikrofonstativet under hele sangen. Kult filmet, men samtidig ganske så kjedelig.

Live under andre gjennomkjøring: Der Armenia kjørte svart badedrakt, så prøver Aserbadsjan på hvit badedrakt, dog uten slør. Slet litt med stemmen. Virker også som en av koristene slet med sitt toneleie. Hjelpes. Dette kan jo gå alle veier. For meg går det litt ned. Karakter: 6

 

MONTENEGRO

Album: Og så kom rocken tilbake. I hvert fall i tjue sekunder. Så ender man altså opp med en hybrid-versjon av rock, elektronika, dubsteb og rotete mannsstemmer. Alle trenger da ikke å synge i forskjellige tonearter. Dette var en merkelig blanding. Som å spise frokostblanding med lakrismelk. Jeg liker ikke det, og jeg liker heller ikke dette. Karakter: 4

Musikkvideo: Bandet spiller sangen sin foran en videovegg som viser noen desperat forsøker å danse til rytmen av denne sangen.

Live under andre gjennomkjøring: Danseren har flyttet seg foran på scenen, mens bandet synger om å være inni deg. Dette er virkelig bare merkelig, og jeg liker det fremdeles ikke. Karakter: 2

 

ISLaND

Album: Har sendt bra sanger tidligere, men denne gangen virker det ikke som de treffer helt blink. Dette er rett og slett en sang jeg ikke helt skjønner formen på. Kanskje den blir bedre etter å ha hørt den flere ganger? Kan minne svakt om Danmarks bidrag da de vant for noen år tilbake. Men der den var fin, er dette mer rotete. Det spøker for finaleplass i 2016. Karakter: 5

Musikkvideo: Sender også opptredenen fra den nasjonale finalen. Eller gjør de det? Sånn bruk av videovegg så vi da i fjor også? Kan minne litt om hiten til Of Monsters and Men i midten av sangen. Ikke nødvendigvis et dårlig grep.

Live under andre gjennomkjøring: Ganske lik hvordan den ble vist i musikkvideoen, med god bruk av videoveggen. Stemmen holder gjennom hele gjennomføringen også. Virker som denne kan fungere bedre enn jeg trodde i utgangspunktet. Øker dermed karakteren litt. Karakter: 6

 

BOSNIa & HERZEGOVINa

Album: Vi starter med folketoner her også. De synger på sitt lokale språk. Første duett for dagen også. Men dette var da ikke så ille? Rock og folketoner på lokalt språk er vel en flott grunn til å ha Eurovision. Selvfølgelig skal de ha med litt rap også. Nu vel, det passer jo greit på en plateinnspilling, men blir dette bra på scenen? Gaper man over for mye, eller går det bra. Avslutningen var litt pussig, men greit nok. Jeg kjøper det. Karakter: 8

Musikkvideo: Virker som den er tatt opp i ett eller annet tempel/større hus av noe slag som ett innslag til et program på bosnisk fjernsyn. Litt merkelig, men fungerer helt fint. Fremdeles usikker på hvor smart det er med rap på slutten der.

Live under andre gjennomkjøring: Han i svart dress og hun i rød kjole. Cellist på siden ikledd gull. Rapperen går fremdeles over scenen på slutten, hvor han synger at han heller vil være pirat enn kaptein. OK? Fremdeles forvirrende. Virker som den ikke helt for bestemt seg om den vil være duett eller rap. Synker litt. Karakter: 6

 

MaLTa

Album: Siste sang ut i den første semifinalen, og får man se om man avslutter med et smell. Absolutt en catchy sang. Trommene i bakgrunnen gjør at man tramper takten, enten man vil eller ikke. Digger refrenget. Jo da. En bra avslutning på semifinalen, og med mindre dette blir surt på scenen, så bør dette gå videre. Publikum på første rad bør kanskje se opp for vann. Karakter: 8

Musikkvideo: Selvfølgelig tatt opp i nærheten av havet. Stemmen er da heller ikke helt ulik Celine Dion. Dette høres da også ut som en sang som jeg har hørt på radio før? Hun er altså så forelsket at hun føler hun kan gå på vannet.

Live under andre gjennomkjøring: Artist i sort kjole med danseren bak/rundt/foran seg. Ser ut som vannet skal være av den digitale typen. Bra sang, men ganske standard popsang. Vurderer å trekke den litt, men gjør det ikke. Karakter: 8

 

Min personlige mening etter å bare ha hørt sangene på albumet:
1.Kroatia
2.Østerrike
3.Ungarn
4.Malta
5.Bosnia & Herzegovia
6.Estland
7.Nederland
8.Russland
9.Aserbadsjan
10.Finland

11.Moldova
12.Kypros
13.Island
14.San Marino
15.Armenia
16.Montenegro
17.Tsjekkia
18.Hellas

Min personlige mening etter å ha sett både musikkvideo og eventuelle livefremføringer:
1. Russland (opp sju plasser)
2. Kroatia (ned en plass)
3. Estland (opp tre plasser)
4. Nederland (opp tre plasser)
5. Østerrike (ned tre plasser)
6. Malta (ned to plasser)
7. Ungarn (ned fire plasser)
8. Kypros (opp fire plasser, ville i utgangspunktet ikke blitt med til finalen)
9. Aserbadsjan (ingen forandring)
10. Island (opp tre plasser, ville i utgangspunktet ikke blitt med til finalen)

11. Bosnia & Herzegovina (ned seks plasser, mister dermed finalen)
12. Finland (ned to plasser, mister dermed finalen)
13. Armenia (opp tre plasser)
14. Moldova (ned tre plasser)
15. Montenegro (opp en plass)
16. Tsjekkia (opp en plass)
17. Hellas (opp en plass)
18. San Marino (ned fire plasser)

 

Så skal man trekke noen som helst konklusjon av dette, så virker åtte land ganske sikre på finaleplass uavhengig av hvordan de gjør det på scenen, siden sangen er såpass bra likevel. Fire sanger kniver litt om de siste to plassene, mens seks land har for dårlige sanger til å gå videre uansett.

Dette er uansett bare min mening. Hva tror du?

En fruktkurv til pynt

Det er ikke alle pressekonferanser man gleder seg til, men i dag trommet NRK sammen en av dem jeg synes er gøyale. Som MGP-fan (alle har fått med seg det, ikke sant), så er fryktelig gøy når man endelig skal få se og høre hva som (visstnok) er de ti beste sangene som skal opptre i Oslo Spektrum i slutten av februar. I år er det dessuten første gang Jan Fredrik Karlsen er MGP-general, og styrer skuta etter at Vivi Stenberg takket for seg etter tre år i fjor. Riktignok får vi bare høre femten sekunder av sangene i dag, og man får jo ikke et riktig inntrykk når man bare hører 8,33 % av hver sang. Men det hindrer meg jo ikke i å mene noe om de sekundene.

Suite 16 – “Anna Lee”
Tekst/melodi: David Bjoerk, Andreas Moe, David Eriksen og Alexander Austheim.
Denne gruppen har ikke sendt inn egen sang, men blitt headhuntet av Jan Fredrik Karlsen. “De er de yngste som er med, og de er dritsjarmerende,” i følge Karlsen selv. De ble startet gjennom tv-programmet Project Boyband som gikk på TV2 i 2014, og har sluppet flere singler. Smakebiten på MGP-sangen virker som en radiovennlig, mild utgave av så og si alle One Direction-sanger. Jeg skjønner jo også at jeg ikke er kjernegruppen, siden jeg aldri har hørt om bandet. De 15 sekundene av sangen gir meg egentlig ingenting. Inn det ene øret, ut det andre.

Stine Hole Ulla – “Traces”
Tekst/melodi: Stine Hole Ulla, Trude Kristin Klæbo og Ingrid Skretting.
JFKs egne ord er at dette er konkurransens ballade, sunget av en ung artist som har vunnet en sangkonkurranse tidligere, og sangen fikk Karlsen til å grine første gang han hørte den. Stine vant Norske Talenter på i TV2 i 2012, gitt ut juleplate og har opptredd på konserter med Erlend Bratland. Veldig kraftig musikalstemme i en ballade som det unektelig lukter litt Disney-ballade av. Jeg blir nysgjerrig, men begynner ikke å grine som Jan Fredrik gjorde.

Stage Dolls – “Into the Fire”
Tekst/melodi: Torstein Flakne, Anne Judith Wik, Mark Spiro, Hallgeir Rustan.
JFK har alltid vært fan av dette bandet, og gruet seg litt til å høre gjennom sangen som bandet sendte inn til MGP, og han ville ikke ta den triste telefonen og si at sangen ikke var bra nok. Det var den tydeligvis, for nå er de med. Bandet ble startet i 1983, og flere enn JFK har vel klina til megahiten “Love don’t bother me” på begynnelsen av 90-tallet. Sier selv at de stiller med lave skuldre. Umisskjennelig Stage Dolls, i blandet litt kjenningsmelodi fra Friends og Mumford & Sons(?). Litt mange inntrykk ut av de femten sekundene, men her skal man vel ikke avskrive fansen?

Elouiz – “History”
Tekst/melodi: Jeanette Olsen, Michael Jay og Andre Lindahl.
Nok en debutant i MGP-sirkuset, men absolutt ikke et helt ubeskrevet blad . Hun har klart å ta en tidløs komposisjon, og gjøre den til sin egen. Har gitt ut tre singler det siste halvannet året, og drømmer om en internasjonal karriere. Oj… I løpet av femten sekunder rakk jeg å tenke to tanker. Dette er en helt ordinær popsang, og så har den en veldig svulstig tekst. Litt i den kristne retningen, faktisk. Jeg rykker tilbake, og blir veldig skeptisk.

Freddy Kalas – “Happy Rush”
Tekst/melodi: Fredrik Auke, Simen Auke, Mikkel Christiansen, Trond Opsahl, Christoffer Huse.
Sang nummer fem skal få frem festen, og artisten ble utfordret av Jan Fredrik Karlsen fordi vedkommende har hatt flere hits som det norske folk vil ha på fest. Nordmenn kjøper det i bøttevis, og han ble bare slått av Adele da han ga ut julehit før jul i fjor. 60 millioner avspillinger på Spotify totalt, og 23 millioner av dem ble brukt på “Pinne for landet”. Til årets MGP-fianle stiller han opp med engelsk tekst. Melodien ligner på de Freddy Kalas-sangene jeg har hørt, og det kan fort bli fest av dette også. Men dette er ett av de tilfellene hvor den engelske teksten ikke helt passer inn. Jeg har spådd at Norge et år kommer til å sende en “partysang” til finalen. Vi var nærme i fjor, men jeg tror ikke det skjer i år heller, basert på denne smakebiten.
Denne sangen ble diskvalifisert dagen etter pressekonferansen fordi den lignet for mye på en sang Freddy Kalas hadde lagd før. Ny sang kommer torsdag 21.januar.

Makeda – “Stand Up”
Tekst/melodi: Danne Attlerud, Michael Clauss og Thomas Thörnholm.
Sangen var vært lenge i bunken, men det var først når den riktige artisten kom på plass at den “fant sin form”. Artisten har vært med i både The Voice og Kvelden før kvelden tidligere, og har også vært korist for blant andre Admiral P. Denne sangen markerer starten på hennes solokarriere. Sangen er slett ikke ulik Motown-sanger fra 60-tallet, med sin doovoop-stil. Dette er en sang jeg gleder meg til å høre hele av, selv om jeg frykter at hvis den fortsetter i samme stil, så kan den bli litt kjedelig i lengden.

Pegasus – “Anyway”
Tekst/melodi: Tommy Nilsen og Ronny Nilsen.
De hadde et stort brennende ønske om å være med i MGP, og sangen vekket nysgjerrigheten til JFK. Når man plutselig skjønte at de hadde vunnet Spellemannsprisen for beste danseband noen år tilbake, uten at han skjønte at dette var et danseband, så ramlet polletten på plass. Dette sangen minner meg om Lonestar sin store hit “I’m Already There” som kom på begynnelsen av 2000-tallet. Lonestar var et amerikansk (kristent?) countryband, og selv om jeg ikke liker countrysanger, så likte jeg denne. Det samme gjelder Pegasus sin sang. Kan fort bli min ‘guilty pleasure’ i år, så jeg gleder meg til å høre hele sangen.

Laila Samuels – “Afterglow”
Tekst/melodi: Laila Samuelsen, The Beatgees og Jan Weigel.
Hun var med i The Tuesdays på 90-tallet, men har levd som låtskriver siden 2000-tallet og har hatt flere sanger med i MGP tidligere. Denne sangen derimot var den beste hun hadde skrevet, og derfor måtte hun fremføre den selv. Dette er den første sangen på årets pressekonferanse jeg føler kan bli stor. All honnør til de sju tidligere presenterte artistene, men dette er en sang for 2016. Susanne Sundfør- og Aurora-vibbene er der hele tiden i de femten sekunder, og enn så lenge er dette min favoritt.

The Hungry Hearts feat. Lisa Dillan – “Laika”
Tekst/melodi: Tonje Gjevjon
Grand Prix er veldig mye, men dette mener JFK er ekte galskap. De ble solgt inn som et kunstprosjekt; en installasjon med lesbiske damer som liker å være nakne. Og skal man tro Karlsen selv: “Sangen var som om E-Type møter Pet Shop Boys.” Og med kun femten sekunders lytting, så føler jeg for å blande inn to (kanskje tre) andre artister. Det høres ut som enten Kraftwerk eller Daft Punk skulle ha lagd en discolåt. Det gjør meg fryktelig nysgjerrig. Litt redd, men også nysgjerrig, altså.

Agnete Johnsen – “Icebreaker”
Tekst/melodi: Agnete Johnsen, Kristin Johnsen, Gabriel Alares og Ian Curnow.
Siste låt var det første ‘grunnfjellet’ som MGP-generalen fant til årets finale. Sangen skal røske opp det vi kan om popsanger, men det må vi vente med til 2.februar med å høre. Artisten er vant med å vinne (nesten) alt. Med seier i MGP jr og Skal vi danse, samt andre plass i MGP 2011 og Stjernekamp, kan hun kunsten å prestere under press. Sangen virker som en helstøpt popsang, som merkelig nok får meg til å tenke på Trine Rein. Dessverre er de femten sekundene ikke nok til å gjøre meg helfrelst, men jeg gleder meg til å høre mer i februar.

Dette er helt klart en musikalsk fruktkurv, hvor de aller fleste bør finne noe de liker. Bortsett fra de som hater frukt og som klager bare de merker lukten av c-vitamin, selvfølgelig. Selv har jeg funnet meg to stykker som virker skikkelig saftige, mens de andre kanskje er mer kjedelig. Nå må jeg bare vente i spenning på at jeg skal få lov til å forsyne meg av fruktkurven, for enn så lenge er den tydeligvis kun til pynt.

Bildet er NRKs offisielle MGP-bilde, tatt av Kim Erlandsen.

År en

Det finnes noen der ute som synes at jeg blogger for lite. Det er jo en koselig ting å høre, for det betyr jo at noen setter pris på det jeg måtte ha på hjertet (eller hjernen). Samtidig er det jo ikke stort som har blitt skrevet her det siste år, hvis man ikke er Eurovision-interessert, da. Men jeg skal avkrefte en liten usannhet. Det skyldes ikke at jeg ikke har skrevet noe. Det skyldes bare at jeg ikke har skrevet det her.

For akkurat ett år siden lå jeg på et hotellrom i Berlin, og ventet på at Reisefølget skulle våkne. Ikke at akkurat det trengte å skje de nærmere minuttene, for de små øyeblikkene med alenetid ble satt veldig pris på. Akkurat på dette hotellet var dessuten wifi-signalene bedre enn de hadde vært dagene før, så jeg lå der i sengen og oppdaterte meg på verdenen. Og jeg vet ikke om det var et tilbud via Dagens app, en reklame som dukket opp eller bare en veldig god anmeldelse ett eller annet sted, men tilfeldighetene gjorde at jeg fikk øynene opp for en app som heter Day One.

Frem til denne dagen, hadde jeg brukt notater i iPhone til å skrive opp ting som jeg av en eller annen årsak hadde lyst til å huske på. Google Keep ble brukt til å skrive ned de litt lengre tankene mine, siden jeg da kunne skrive de inn på telefonen, og fortsette å skrive på pc-en bare  jeg kom meg hjem. Bilder ble tatt sporadisk med enten telefonene eller kompaktkamera som lå i vesken. Svært lite ble offentliggjort, enda mindre ble skrevet ut og brukt senere. Det kan selvfølgelig diskuteres om jeg egentlig trengte noe mer enn dette, men så dukket altså dette lille programmet opp på min vei, og noe skjedde.

Det aller første bilde som ligger i min Day One-app.

Noe i meg gjorde meg i hvert fall nysgjerrig nok til å laste det ned, og siden jeg er relativt glad i å dokumentere ting – både via bilder og tekst – så begynte jeg å bruke den den dagen. Først ved å skrive litt om mine tanker der jeg lå på en seng i et hotellrom i en by jeg snart skulle reise fra, og så ved å ta et bilde av utsikten av vinduet. Ingen kjempe- start, men jeg var i det minste i gang. Og min indre plan var at hvis denne appen fungerte for meg, så skulle jeg enten skrive eller ta et bilde hver eneste dag, og så se hvor lenge jeg kom til å klare det. En ting er jo å gjøre det i ferien, hvor det faktisk skjer såpass mye at det er en fryd å skrive om sine opplevelser og tanker, samt ta fine bilder. Men hvordan skulle det bli når hverdagens stress og mas slo til?

«Dette ække promotion, dette ække reklame.
Jeg synger om ting som har skjedd meg,
så navna må jeg jo ha med.»

Jeg føler en liten trang til å sitere Lars Kilevold akkurat nå, for jeg innser jo at jeg virker som en nyfrelst fyr som nå skal forsøke å frelse dere ved å bruke akkurat det samme produktet. Ta det helt med ro. Jeg kunne ikke brydd meg mindre, og får heller ikke flere tusen kroner i bonus fordi jeg har nevnt produktet deres i en positiv tone, slik jeg leser at andre bloggere får. Nå kaller ikke jeg meg blogger, heller. Det er sikkert en beskyttet tittel, og hvem vil egentlig ha en av dem etter seg?

Samtidig vil jeg bare si at denne appen har fungert for meg. Jeg har funnet ut at hvis jeg sitter og venter på noe eller noen, så tar jeg frem telefonen og skriver de tankene som jeg har i hodet akkurat der og da. Jeg bruker derfor ikke spesielt mye mer tid på det heller. Ett bilde og noen tanker i fire minutter for trikken kommer. Eller i de ti minuttene før filmen starter, og det bare vises reklame likevel.

På ett år har jeg kommet opp i 839 forskjellige poster. Ett fullstendig absurd tall. Noen av disse postene er store, andre små. Noen består bare av et bilde. Noen er private, og skrevet enten i glede eller drittsinne over ett eller annet, som virket veldig viktig der og da. Andre kunne jeg like gjerne ha skrevet og offentliggjort her på bloggen. Men alle postene er mine tanker – på godt og vondt. Og jeg føler meg bedre av å få de skrevet ned, og få de ut av kroppen. Det fungerer for meg.

Så kan dere andre hoppe i fallskjerm eller spise VitaPro. Det fungerer nok ikke for meg.

Vindu mot gaten

Jeg vet ikke hvor mange som har sett Vindu mot bakgården (Rear Window), men kort fortalt er det en Alfred Hitchcock-film fra 1954. I hovedrollene finner vi James Stewart og Grace Kelly (senere Grace av Monaco, for de som ikke visste det). Her spiller James Stewart en fotograf som må tilbringe en veldig varm sommer i sin leilighet sittende i en rullestol, fordi han har brukket beinet på et motorstevne. For å få tiden til å gå, sitter han store deler av dagen foran vinduet sitt med utsikt mot bakgården og inn i de andre leilighetene der. Dette utvikler seg vel mer til en liten besettelse, der han sitter klar med et kamera med en ganske stor linse ved siden av seg, så han virkelig kan få sett hva som skjer i de andre leilighetene. En av disse kveldene legger han merke til noe i en av disse naboleilighetene, og han begynner å mistenke at en av naboene hans har drept sin kone. Siden han selv er lenget fast til en rullestol, sender han både kjæresten og sykesøsteren over for å sjekke leiligheten nærmere.

Det er en grunn til at jeg nevner akkurat denne filmen, og ikke bare fordi det er en veldig bra film som alle egentlig burde se. Natt til i dag ble nemlig jeg en kikker. Riktig nok uten kamera, men mer enn jeg hadde trodd på forhånd, og før dere tror det aller verste om meg, så bør jeg kanskje begynne med med begynnelsen.

De siste par ukene har jeg endt opp på sofaen etter jobb, hvor jeg har tatt en litt for lang middagslur. Den som sover, synder som kjent ikke, men han får heller ikke lagt seg tidlig om kvelden. Da er jeg selvfølgelig lys våken. Så da min samboer i går kunngjorde at hun gikk til sengs, var jeg fremdeles svært så våken. Hun tasset dermed ensom i seng, mens jeg ble sittende oppe og en episode av Teen Wolf på Netflix. En episode ble for øvrig til to, og før jeg visste ordet av det var klokken blitt halv to på natten.

Akkurat denne natten var av typen sommervarm, så jeg tok med meg et glass drikke ut på verandaen, hvor jeg ble sittende og se på livet. Med utsikt over en av byens buss- og trikkeholdeplasser, og følgelig også et av stopp for nattbuss, satt jeg der og så biler kjøre forbi og folk rusle i en eller annen retning. Enten fra en fest, til et nachspiel eller kanskje de skulle forsøke å stupe fra tieren fra et nattestengt Frognerbad. Noen av disse menneskene gikk også inn i byggene på andre siden av veien, og ett minutt senere satte de på lyset i en av leilighetene noen etasjer over.

Jeg tenkte ikke så veldig mye mer over akkurat dette, men registrerte at det ble lys i noen av leilighetene. Sommernatten var fremdeles varm, og biler og folk surret fremdeles i gatene under meg. Plutselig legger jeg merke til en mann som kler av seg i et av vinduene på ene siden, før han så går til vinduet for å stå der halvnaken og se utover gaten under. Jeg blir sittende og undre om dette er naturlig oppførsel av oss menn. At vi kler av oss, før vi kikker ut av vinduet. Men jeg kommer ikke så langt inn i tankerekken før det samme skjer i en annen leilighet like bortenfor. Mann tar av seg t-skjorten på overkroppen, før han går bort til vinduet og kikker ut. Nå står det altså to menn i bar overkropp i hvert sitt vindu på andre siden av gaten for meg, og kikker ned på gaten.

Jeg vet ikke med dere, men jeg synes dette var litt spesielt. Men det tok ikke slutt der. For plutselig dukket det opp enda en mann som kler av seg inne i sin leilighet, som ikke har noen tilknytning til de to andre, og går bort til vinduet. Tre stykker i løpet av to minutter. Hva i alle dager er oddsen for at det skjer? De to andre mennene har nå gått bort fra hvert sitt vindu, samt slukket lyset i leiligheten. Jeg er nå litt mindre opptatt av livet på gateplan, og kikker rundt for å se om jeg kan finne enda en halvnaken mann som liker å se ut av vinduet.

Plutselig går mannen vekk fra vinduet og inn i rommet ved siden. Et rom som sannsynlig er badet, for ut kommer en kvinne. Det er på dette tidspunktet jeg skjønner at jeg er i ferd med å gjøre noe man ikke bør gjøre. Det er også på dette tidspunktet jeg skjønner at det er for sent å gjøre noe. Det som nå skjer, kunne like gjerne vært en episode av Seinfeld, for ved å ikke gjøre noe og håpe at ingen legger merke til noe, gjør jeg ting automatisk verre.

For selvfølgelig kler nå også kvinnen av seg og går mot vinduet. Men der en mann ikke har noe problem med å se andre halvnakne menn i vinduet, så blir det vesentlig mer problematisk når det står en halvnaken kvinne i vinduet på andre siden av veien og kikker ned på gaten. Så jeg velger å sitte helt rolig, og håpe at hun ikke legger merke til meg. Jeg forsøker selvfølgelig også å ikke se i den retningen, men det er jo gjerne da man ser i retningen oftere enn godt er.

I ettertid ser jeg jo at jeg hadde bare trengt å reise meg opp og gå inn i leiligheten igjen. Det hadde vært den mest uskyldige og mest logiske løsningen. Jeg ble sittende. Helt rolig. I håp om at jeg var usynlig. Noe jeg ikke muligens ikke var, med tanke på lyset som hang ned fra stuevinduet. For i det jeg flyttet blikket tilbake til leiligheten for å se om hun hadde flyttet seg, fikk jeg i stedet se hun kikket rett på meg. I hvert fall i min retning. Det kan selvfølgelig tenkes at det sto en halvnaken mann i vinduet eller verandaen rett over/under/ved siden av meg. Men jeg tviler. Jeg klarte heller ikke å trekke fra meg blikket igjen, heller. En nattlig stirrekonkurranse var i ferd med å skje, og det med over femti meter mellom oss. Aldri har vel noen sekunder vart så lenge.

Det var hun som trakk blikket først, og det skjedde da mannen kom ut igjen fra badet. Taklyset ble slått av, og jeg pustet lettet ut. Det hadde minsket med både biler og folk de siste minuttene, og faktisk følte jeg meg litt trøtt også. Jeg reiste meg opp, fant frem mobilen og gikk bort til verandadøren. Men like før jeg gikk inn, tok jeg den siste sjekken. Den som de andre i de forskjellige vinduene også hadde gjort, før de la seg. Bare at jeg ikke gjorde den i bak overkropp. Og det var da jeg så henne der igjen. Stående i det samme vinduet, stirrende i min retning.

Perpleks er nok det ordet jeg vil beskrive meg selv med på dette tidspunktet. Og i det hun løfter hånden, tar jeg meg selv i å gjøre det samme. Akkurat som hun skulle hilse, eller noe sånt. Men der hun skulle dra ned rullegardinen, ble jeg bare stående med hånden i været som om jeg skulle være en del av Kongefamilien som hilste til folket som gikk i 17-mai-tog under meg. Gardinen gikk så ned på den andre siden av veien, mens jeg tasset inn på soverommet og la meg ned i sengen.

Uten å stå i bak overkropp i vinduet.

Opphengt i fortiden

Det er sommer. Du har ferie, og våkner opp til blå himmel og en sol som er i ferd med å bli skikkelig varm. Ikledd de letteste sommerklærne som du har i klesskapet tar du med deg en mugge fylt av iskald drikke, samt en bok som du har gledet deg til å lese, og går ut i hagen. Barbeint kjenner du gresset under føttene dine. Kanskje du hører en radio som spiller lette sommerlåter i bakgrunnen, eller kanskje du hører måkeskrik, snekketøffing og barn som leker i vannkanten langt i det fjerne. Du går bortover til de to trærne som står der nederst i hagen. De gir litt skygge fra solen, og er akkurat i passe avstand fra hverandre. Det er som om de som en gang plantet disse trærne her hadde tenkt at det var dette trærne skulle brukes til en gang. Akkurat i passe avstand til å henge der i en hengekøye.

For meg personlig var dette ett av de aller største sommerminnene som jeg vokste opp med. Det var bare ett problem med dette. De to trærne som sto i perfekt avstand fra hverandre, fantes ikke i hagen i Barndomshjemmet. Det var for all del trær i hagen, men de sto helt usynkronisert og var umulig å trekke en hengekøye mellom. Så helt siden jeg var ung og uerfaren, har jeg drømt om de to trærne som man kan ligge i en hengekøye mellom.

Hver eneste sommer kunne jeg lese en eller flere historier i Donald at hovedpersonen selv enten begynte eller avsluttet en av historiene sine i – nettopp – en hengekøye. Jeg forsøkte til og med å så frø til to trær som kunne brukes til hengekøyehenging, uten nevneverdig hell. Både fordi trær bruker mer enn en sommer på å bli store, og fordi det som er «perfekt avstand» mellom to trær er litt vanskelig å måle når man er 5-6 år og en meter virker som mer enn nok plass.  Men jeg føler jeg skal ha for forsøket.

Når jeg ble litt eldre, så dukket det opp muligheter til å ha hengekøye uten disse trærne. Jeg tenkte det var et kompromiss jeg kunne leve med, og satte i gang masehelvete ovenfor mine foreldre. Om det skyldes min masing, eller at foreldrene tenkte det samme som meg, er fremdeles noe uvisst. Jeg liker å tenke at jeg vant. Uansett ble så denne innretningen kjøpt inn og satt opp på terrassen til Barndomshjemmet. Lykken var fullkommen, tenkte jeg, og gjorde meg klar til å leve ut min indre sommerfantasi. Men allerede før jeg startet, dukket det opp et problem. Der to trær gir skygge for solen, gjør ikke denne innretningen det. I stedet blir man liggende der som en menneskelig wraps, mens solen gjør sitt aller beste for å gi deg rød hud og soleksem. Jeg har ikke likt å ligge i solen, og hadde ikke tenkt til å begynne med det nå. Så innretningen ble tatt fra hverandre, og flyttet ned på gresset under morelltreet. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg gjorde det selv, en gang.

Men så sto den der, da. På gresset, under et skyggefylt tre, og alt virket tilsynelatende perfekt. Dermed var det bare på tide å leve ut den indre sommerdrømmen.

På en sommerdag med blå himmel og sol, sto jeg sånn passe tidlig opp. Satte en radio i vinduet, og satte Reiseradioen på. Fant frem en mugge som jeg fylte opp med isbiter og bringebærsaft, samt en bok jeg hadde lånt på biblioteket. Barbeint gikk jeg ut i hagen, satte muggen med saft og boken ned ved siden av innretningen, og pustet inn herlig sommerluft. Jeg skulle leve ut en sommerdrøm, og alt var perfekt. Eller? Sto ikke radioen litt for lavt på? Jeg gikk opp igjen til huset, og skrudde opp radioen noen hakk. Mens de snakket om Redningsselskapets kystpatrulje og forsvunne undulater, gikk jeg tilbake til innretningen. Nå var det ingenting som kunne stoppe meg fra å leve ut drømmen.

Hvis man ikke har forsøkt å sette seg i hengekøye før, så kan man gå i fellen ved å tro at det er akkurat som å sette seg i en hvilken som helst annen sitteanordning. Det er det ikke. Plutselig gikk fra å leve ut sommerdrømmen, til å bli åtti år gammel og ganske så ustødig. Men den som gir seg, er en dritt, og etterhvert fikk jeg følelsen at jeg mestret dette. I hvert fall hvis jeg lå helt stille. Jeg gjorde noen små forsøk på å hente opp bok, men gav fort opp. Å helle opp saft var utelukket. Jeg burde nok hatt et bord ved siden av meg, men man lærer jo etter hvert. Dessuten var det jo ganske deilig å bare ligge der og nyte sommerfølelsen. Jo da, dette var ikke så verst. Kanskje det ikke var det beste stedet å få noen til å sette opp innretningen, sånn rett ved siden av blomstene som biene også likte så godt? Men alt i alt var dette et flott sommerminne. Kanskje jeg skulle ta en liten lur der jeg? En liten formiddagslur. Hvis jeg bare lå helt stille, da.

– HVORFOR STÅR DEN RADIOEN SÅ JÆVLIG HØYT PÅ? ER DU HELT DAUHØRT, ELLER?

Som tenåring kan man tro at hele verdenen dreier seg rundt deg, og at andres problemer ikke har noe med deg å gjøre. Som voksen skjønner man at det var feil. Det var så definitivt feil den sommerdagen jeg forsøkte å leve ut en sommerdrøm.

Ropet fra mine foreldre som ikke likte at Reiseradioen sto så høyt på at de ikke kunne høre sine egne tanker, kom derfor meget overraskende på meg der jeg lå. Jeg skvatt opp, og glemte at jeg befant meg i hengekøye-aktig innretningen. Det hadde også sine konsekvenser. Der og da virket det som om hengekøyen hadde fått et eget liv, og dens eneste oppgave var å få meg ut av seg fortere enn jeg kunne si fiskekake. Jeg snurret i hvert fall rundt, og ramlet ut av innretningen på en måte Charlie Chaplin ville klappet i hendene av, hvis han fremdeles hadde levd. Ikke bare var fallet spektakulært i seg selv, men siden min opprinnelige tanke var å være så lat som overhodet mulig, hadde jeg heller ikke en sjanse i havet på å unngå at jeg landet på muggen med saft.

Medisinsk og kroppslig gikk det bra. Jeg skadet meg ikke den dagen. Utstyrsmessig måtte en mugge kastes etterpå, da den ikke tålte vekten av en tenårings fall på femti centimeter. Boken fra biblioteket måtte jeg selvfølgelig erstatte, da de ikke synes jeg hadde behandlet den spesielt godt. Selvfølelsen derimot fikk seg en knekk, der jeg lå på ryggen med en saftinfisert rygg og sinte foreldre som forsøkte å finne volumknappen på radioen på egen hånd.

Jeg har ikke drømt om å ligge i hengekøyer siden den dagen.

For sikkerhets skyld

«Jeg er virkelig ikke en hypokonder.
Ikke noe mer enn den vanlige mannen i gata, i alle fall.»

Denne tanken gikk gjennom hodet mitt da jeg sto utenfor døren til min fastlege tidligere i dag. Ikke at jeg følte meg nevneverdig syk, men samtidig er det jo greit å sjekke kroppen litt av og til. Etter at jeg ikke har følt meg 100% i noen uker, så virket det som en god idé å bestille seg en helt vanlig legetime for å ta en helt vanlig legesjekk. Ingenting farlig på noen måter.

Men det er rart med det. To og en halv uke siden legetimen ble bestilt, sto jeg nå utenfor og følte at dette var bortkastet tid. Noe jeg vil tro ikke en hypokonder ville gjort. Mine helt private tanker rundt hypokondere er at de gleder seg til hver legetime, slik som små barn gleder seg til jul. Eller jeg gleder meg til jordbærsesongen starter. Det var ikke den følelsen jeg hadde i kroppen nå.

Misforstå meg rett. Alle bør ta seg en tur til legen med en gang de føler at de har fått noe som ikke går over med noen dager i sengen med Paracet og vann. Og alle bør gå til legen for å ta en personlig EU-kontroll med jevne mellomrom. Selv hadde jeg ikke besøkt legen på ett års tid, så det virket naturlig å ta seg en tur. Samtidig er det noe med følelsen av å gå til en lege, når man ikke føler seg nevneverdig syk. Jeg har ved tidligere anledninger følt at jeg har vært den friskeste på venterommet, og da har ikke virket som om legen ville bruke like mye tid på meg. Forståelig nok.

På dette tidspunktet står jeg fremdeles utenfor venterommet. Døren er heldekkende, så jeg vet ikke hva som venter meg på andre siden. Jeg puster rolig inn og ut, åpner døren og forbereder meg mentalt på alt venterommet kan tilby. Likevel blir jeg overrasket. Der inne sitter det nemlig kun en mor med et barn, og begge ser tilsynelatende friske ut. (Jeg vet at det ikke nødvendigvis er tilfelle, men form og farge virket tilsynelatende bra.)

Nå er vi altså inne i Ingenmannsland. Venterommet på et legekontor. Hvor man nesten kan høre en knappenål falle. PÅ veggen henger et skilt som viser at mobiltelefoner ikke bør benyttes. Jeg velger å respektere det, og forsøker å finne lesestoff som appellerer litt til meg. En ganske nytteløs jakt, da verken Bonytt eller Aktiv Trening tilfredsstiller akkurat de behovene. Resten av utvalget besto av bildebøker for småbarn (som ble vurdert et lite sekund) og pamfletter for sykdommer deg eller din familie kunne være rammet av. Jeg valgte å bli sittende med hendene i fanget og kikke ut av vinduet.

Ulempen med Ingenmannsland er at ingen vet hvor lang tid man kommer til å bruke her. Greit nok at man har time til ett visst klokkeslett og at det ikke akkurat befant seg mange pasienter på venterommet akkurat nå, men her finnes det ikke noe system. Leger dukker opp i tilfeldigvis rekkefølge og tar med seg folk uavhengig om de kom sist eller først inn døren. Jeg har tilbragt noen timer på et venterom, fordi legen trodde jeg ikke kom. Han fikk en ekstra pause da timen min var, jeg ble sittende til han var ferdig med resten av pasientene for dagen, før han skjønte at jeg satt der (Til hans fordel kunne jeg jo kjeftet ned resepsjonisten som gjorde feilen, men jeg kjefter for dårlig. Pipestemme er ikke kjeftestemme.)

Etter ti minutter denne dagen åpner døren inn til legekontorene seg for første gang, og nærmest som en selvfølge regnet jeg med at moren med barnet skulle inn først. Det var feil. Nå var det visst min tur. Jeg reiste meg fort opp og forsvant inn døren, uten å se moren i øynene.

Det går jo noen tanker gjennom hodet mitt mens jeg sitter der. Jeg vil jo ikke virke verken for frisk eller for syk, slik at legen kan snurre rundt på stolen sin og rope at jeg ikke har noe på kontoret hans å gjøre eller at han må ringe sykehuset og sette meg på isolat umiddelbart. At det jeg har ikke har/kan løses med en runde Paracet, samtidig som jeg ikke vil virke desperat etter sterkere medisiner eller sykemelding de neste fire ukene. Jeg merker at mens jeg forteller hva som plager meg, så vil jeg samtidig forsikre at jeg ikke tror det er noe alvorlig. Men at det kan jo være greit å sjekke det, uansett. For sikkerhets skyld.

La meg bare si at det var en helt grei legetime. Han spurte meg om ting. Jeg svarte etter beste evne. Han gav så råd til forbedringer. Blodprøver ble tatt, og betaling ble foretatt. 15 effektive minutter, og jeg følte meg bedre etterpå. Svar kan ventes om en ukes tid, og skulle det være noe mer er det bare å ringe. Men det kommer jo ikke til å skje, for jeg er jo ikke syk.

Eller?

Spill og grill

Da jeg var liten, var noe av det morsomste jeg kunne få i gave ett brettspill eller to. Det var også fryktelig kjedelig, siden brettspill fungerer så utrolig dårlig alene. Min storeBror var fem år eldre, og hadde som regel bedre ting å finne på enn å spille brettspill med en lillebror som ikke forsto at man måtte gi fra seg lørsdagsgodteriet hvis han hadde tre hotell på Rådhusplassen, og jeg ikke hadde nok penger. Mine foreldre var heller ikke de som synes at brettspill var det aller beste som fantes på denne jord. Det vil si; min Mor var veldig glad i kinasjakk. Men kan det kalles et brettspill?

I voksen alder har jeg derimot funnet likesinnede som ikke har noe i mot å bruke en kveld på godt selskap, noe godt i glasset og ett brettspill eller to. Nå i sommer blir det gjerne slått sammen med litt grilling også. En slik kveld hadde jeg for noen uker siden, og i likhet med kvinner som kikker inn i klesskapet sitt, så kikket jeg opp på brettspillsamlingen og tenkte at her hadde jeg jo ingenting jeg kunne ta med meg.

Det er når slike ting blir tenkt, at man husker den store plakaten som sto i vinduet hos bokhandleren noen gater bortenfor der man bor. 50% på alle spill! For det er jo ikke til å komme unna at enkelte brettspill er usedvanlig dyre. Men de kan fint kjøpes for halve prisen. Så denne spillkvelden ble to «nye» brettspill prøvd ut, og i ren forbruker ånd, skal jeg gi en slags anmeldelse av disse, og om de slå an på fest.

Geni dukket opp på Gutterommet kort tid etter at det kom for salg første gangen i 1987. Jeg burde nok egentlig tatt det som et kompliment. Å gi et spill som heter Geni til en 10-åring, må jo kalles et kjempestort kompliment. Men jeg har ikke de samme genene til Mozart eller Doogie Howser. Det kan dermed trygt sies at det var usedvanlig få spørsmål som passet for en tiåring, og dermed var det ikke spesielt moro å spille. Dermed ble det spillet liggende på hylla og støve bort. Jeg har heller ikke følt for å utforske Geni-verden ytterligere i voksen alder. Nå er jeg blitt 37 år, og føler selv at jeg har lært noe mer siden o-fagstimene i fjerde klasse. Derfor ble Geni med på brettspillkveld for første gang, og selv med tap akkurat denne kvelden, kan jeg i hvert fall skryte av at jeg nå kan svaret på flere av spørsmålene.

For de som ikke kjenner til Geni, så skal jeg da ta et kort resymé. Man skal svare riktig på spørsmål i fem forskjellige kategorier. TV & underholdning, Norge, Kultur & historie, Vår verden og Sport & fritid. Har man svart riktig på dette, kan bevege seg innover i spillet, og der står man plutselig i fare for å miste brikker i emner vedkommende allerede har svart riktig på. Klarer man derimot å komme direkte på et av feltene som fører mot midten, har nedtellingen virkelig begynt. Nå skal vedkommende svare riktig på tre spørsmål, og klarer man det, er man rundens Geni.

Akkurat denne utgaven er jo 25 års-jubileumsutgave, noe som gjør at den inneholder elementer fra tidligere Genispill fra disse årene. Blant annet gullkort (som jeg ikke har spilt det med tidligere). Geni er gøy, men skal man trekke noe ned, så er det at spillet er tre år gammelt. Enkle spørsmål som «Hvem er statsminister i Norge?» må tenkes litt nøyere gjennom enn man muligens gjorde for tre år siden. Men alt i alt kan man ha en hyggelig kveld med Geni på bordet, så lange man ikke er ti år. Spillet selv anbefaler en minstealder på 14 år.

Denne kveldens andre brettspill ble det mer ukjente Place. Deres egne slagord er «Spillet for deg som er nysgjerrig på verden», noe jeg personlig følte var litt misvisende for selve spillet. For dette var mer enn bare et geografi-spørrespill. Kort fortalt vinner man dette spillet ved å svare riktig på fire spørsmål. Høres enkelt ut? Tja… Først skal man utfra et bilde av stedet spørsmålene på baksiden er hentet fra, gjette hvor i verden dette kan være. Noen er enkle (Eiffeltårnet), mens andre er umulige. Klarer man å gjette det, får man et spørsmål i den fargen man tilfeldigvis befinner seg i. Så kan man svare riktig og vinne kortet, eller svare feil og la kortet bli liggende på bordet. Blir det liggende betyr jo det at noen andre kan ta det samme kortet med det samme spørsmålet. Så her trenger man ikke bare kunnskap, men også huske hva andre lag har fått for spørsmål. Og som ikke det var nok, kan man også stjele kort til motstanderen hvis man havner på samme felt som dem eller på ett av hjørnefeltene.

Det vil være løgn å si at akkurat den gjengen jeg spilte sammen med denne kvelden elsker geografispill. Snarere tvert i mot, noe som i stor gard skyldes en uheldig opplevelse med et annet brettspill. (Hvis du lurer på hvilket, så kan du spørre meg pent.) Dette var et forsøk på få opp interessen for geografi opp noen centimeter. Det gikk sånn passe. Spørsmålene er underfundige, og absolutt ikke like umulige som man skulle tro. Stjele kort fra motspillerne er jo gøy, og skaper en dynamikk rundt bordet. Men reglene er ganske kompliserte for en enkel spillkveld, og man trenger nok noen runder før man skjønner hele spillet. At man liker geografi er nok en fordel, men spillet er ikke likevel umulig om man ikke ser forskjell på Alta og Andorra.

Etter en kveld med disse to brettspillene, har ingen av dem klart å true min Topp 7-liste som jeg skrev for noen år siden. Jubileumsutgaven av Geni er rett og slett litt for gammel, mens Place har litt for kompliserte regler til å true toppspillene. De beste spillene er nemlig gjerne både enkle og tidløse. Men kommer det en ny utgave av Geni om noen år, så skal du ikke se bort fra at jeg kjøper det også.

Hvis det er halv pris, vel og merke.