Et latterlig jubileum

I disse dager er det ti år siden Latter åpnet dørene i de gamle IMAX-lokalene på Aker brygge.

IMAX besøkte jeg bare en gang, før det ble stengt. Selv for en filminteressert fyr som meg, så var rett og slett ikke filmene som ble vist der interessant nok for meg. Imponerende, for all del, men ikke noe mer enn det. Hvis folk tenkte det samme som meg, så var det kanskje ikke noe rart at kinoen ble stengt etter noen år. Men der noen må gi opp, ser andre en mulighet. Elina Krantz i Stand Up Norge var den som så en mulighet. Stand-up var på vei oppover, og frem til da hadde de hatt mikrofonkveld på forskjellige steder i byen (som Christian Kvart) mens de større showene ble satt opp på Scene West eller Smuget. Eventuelt andre større scener, hvis de var ledige.

Selv var jeg mye på stand-up på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg var relativt fast hver gang Klubben i Soon hadde sine stand-up kvelder, og jeg kunne fint dra inn til Oslo for å se ting der. Jeg vil vel si at jeg var veldig fan på den tiden. Jeg kjøpte billetter til så mange forestillinger under stand-up festivalen som ble arrangert i august på den tiden. Jeg tror rekorden under en slik festival er 9 forestillinger, noe som er litt imponerende med tanke på at de fleste gikk samtidig på forskjellige steder i Oslo.

Men så kom altså Latter, og da skulle alt samles der. Det var selvfølgelig fordeler med det. Blant annet slapp jeg jo å løpe mellom forskjellige steder. Men det betydde også at alle mennesker samlet seg på ett sted. Ganske mange folk samlet på ett sted. Sikkert en drøm for de som driver stedet, men litt heseblesende for oss andre. Men alt i alt var det et sted i Oslo hvor man kunne gå på et show innen stand-up sjangeren.

Nå har dette huset vært der i ti år. Denne uken blir det holdt diverse show for å hedre bursdagsbarnet. Jeg skaffet meg ikke billett til Latter sitt ti års jubileum. Angrer litt på det, men av og til strekker ikke tiden til. Jeg synes fremdeles det er koselig å dra ned dit, kjøpe billett til et show, ta en cola og sette meg litt godt til rette på en stol i et av lokalene. Jeg liker miljøet. Det gir meg noen ideer selv også. Så det er et inspirasjonssted for meg. Ikke dårlig for et hus, det?

Senere denne måneden skal stand-up miljøet feire seg selv på Josefine. Det er nemlig tjue år siden standup-miljøet ble startet opp. Strengt tatt har jeg ikke vært så mye på stand-up de siste årene. Så kanskje en tur ned på Josefine hadde vært noe? Programmet ser du nedenfor, og kan leses nøyere på http://www.rdk.no.

 

In dubio pro reo

Jeg har tidligere skrevet om mitt lidenskapelige forhold til Radioteateret, hvor jeg valgte å sitte i bilen mens resten av familien foretok lørdagshandlingen inne i butikken. Lidenskapen er der fremdeles, men på grunn av repriser av hørespill jeg har hørt før og muligheten for å høre det når jeg vil på nettradio slik at jeg ikke må sitte foran radioapparatet på nøyaktig det tidspunktet sendingen går, har medført til av lidenskapen er litt mindre fremtredende.

Men i dag satt jeg i nærheten av et radioapparatet i det klokken nærmet seg fjorten-null-null. Radioteateret går jo etter Dagsnytt på søndager etter klokken fjorten. Kanskje jeg skulle sette på radioen og høre hva de sender i dag? Jeg visste de skulle sendte «Tordivelen flyr i skumringen» i sommer. Var det første i episode i dag, mon tro? Jeg satte på radioen, fikk Dagsnytt med de siste nyhetene i tre minutter, før Else Barratt-Due – sjef for Radioteateret – fortalte om dagens forestilling.

Dagens forestilling heter 0+0=4 og er basert på teaterforestillingen med samme navn av Aslak Mo og Thomas Bye, som handler om Torgersen-saken. Så sier hun ikke så mye. I stedet begynner en mann og snakke. Jeg tror det er en av manus-forfatterne som vil fortelle litt om forestillingen, før selve hørespillet setter i gang. Mannen (som viser seg å være Thomas Bye) forteller så å fortelle om hvordan denne forestillingen er blitt til. Om starten som skuespiller, og hvordan han fikk mulighet til å sette opp sin egen forestilling på Teater Ibsen i Skien for snart ti år siden.

Han forteller historien så bra, at jeg sakte slutter å gjøre det jeg egentlig gjorde, og bare lytter til radioen. Det er ganske lenge siden sist. Radio er jo et glimrende medie som bare kan stå på i bakgrunnen, mens jeg pusler med ett eller annen annet. Akkurat denne dagen hadde jeg bestemt meg form å ommøblere litt på kontoret. Sette blader på plass, kaste ting som kunne kastes og flytte litt på andre ting slik at de sto i en eller annen logisk rekkefølge. Alt dette slutter jeg med innen ti minutter av denne utgaven av Radioteateret. Jeg setter meg ned i stolen og bare lytter på det han har å si.

Det kommer aldri noe hørespill i tradisjonell form. Forestillingen er rett og slett Thomas Bye som forteller om hvordan han ble manisk opptatt av Torgersen-saken for ti år siden. Om hvordan han har satt seg inn i saken, og var overbevist om at saken skulle bli gjenopptatt for åtte år siden. Måten Bye forteller på, gjør at man blir fortalt bevisene i saken på en helt ny måte. Plutselig er det slutt. En time har gått unna i et forrykende tempo, og jeg bare merker at jeg må ha mer. Heldigvis går denne serien i NRK P2 også, og der begynte den forrige uke. Derfor skal de sendte andre og siste del etter Dagsnytt klokken femten. Jeg bytter kanal raskere enn min egen skygge.

I del to forteller han om andre justismord som har skjedd etter Torgersen-saken. Både rettsaken til Per Liland og Fritz Moen går han gjennom, på sin helt egen måte. Man blir sjokkert, og sittende og lure på hva i alle dager som har skjedd i det norske rettvesenet når disse menneskene kunne bli dømt. Er det ikke slik at tvilen skal komme den tiltalte til gode? Det virker i hvert fall ikke slik i disse sakene som Thomas Bye forteller om i denne forestillingen, fordelt over to deler. En forestilling som han også reiser rundt med og forteller på norske scener. Til høsten skal den blant annet settes opp på Det Norske Teateret i Oslo. Jeg kommer til å se den der også.

Hvis du er nysgjerrig, så kan du høre forestillingen selv i NRKs nettradio i en måneds tid, og ellers må du sjekke om han kommer til et teater nær deg. Og til Thomas Bye, hvis du noen gang skulle komme til å lese dette. Lag flere forestillinger! Gjerne om andre rettsaker. Måten du forteller på er så utrolig bra, at jeg blir målløs. Jeg lover å høre på deg, uten å pusle med noe annet samtidig.

En latterlig kveld

Jeg gikk inn i denne pinsehelgen i litt dårlig humør. Ingen stor sak, for humøret går jo litt opp og ned. I et stille lite forsøk på å muntre meg litt opp, kjøpte jeg meg billetter til kveldens to forestillinger på Latter. Den ene til sommershowet «Småtingsvalg» som hadde premiere på Utescenen for noen uker siden, den andre til hovedscenen der Bård Tufte Johansen hadde sin siste forestilling av Mann (44) på hovedscenen, i hvert fall i denne omgang.

Småtingsvalg spilles på Latter frem til og med lørdag 12.juli

Forestillingen Småtingsvalg hadde premiere i Apotekergården i Grimstad i fjor, da med Åsleik Engmark, Jon Niklas Rønning, Hilde Louise Asbjørnsen og Ole Morten Aagenæs på scenen. Den forestillingen så jeg ikke (dessverre), men et av numrene fra forestillingen ble fremført med bravur under Komiprisen. Nummeret het Paradisemonologene, hvor setninger som deltagerne fra realityprogrammene hadde sagtm, ble fremført på dramatisk vis. En svært dårlig YouTube-video av den ligger ute på nettet.

Uansett; i år har forestillingen flyttet seg til Oslo. Hilde Louise Asbjørnesen er ikke lenger med, så det er et rent guttelag som står på Latters utescene denne sommeren. Basert på anmeldelsene fra fjorårets show, er noen av numrene fra fjoråret fremdeles med, men forestillingen er også oppdatert på noe av det siste som har skjedd.

Småtingsvalg handler om de små valgene i livet som kan få store konsekvenser. Som å for eksempel sette seg på første rad på en sommerforestilling. Det er jo et lite valg som kan få store konsekvenser. Personlig er jeg svak for visene til Jon Niklas Rønning. De har jeg likt siden første gang jeg så han på scenen, og de er fremdeles bra. Åsleik Engmark forteller engasjert om å være far til trillinger, og får vist frem stemmeprakten i kortversjonen av Carmen, et nummer som viser litt misplassert i forhold til resten. Ole Morten Aagenæs er den single hanen på scenen, og dermed kan fremføre sangen om Tinder Love. En sang som også ligger ute på YouTube.

Jeg ville nok gitt Småtingvalg på terningkast 4, hvis noen hadde gitt med en anmelderterning. Jeg koser meg mesteparten av tiden, men enkelte av numrene blir litt for lange og litt for umorsomme.

Mann (44) spilles i Tønsberg i sommer, og er på turnè landet rundt til høsten.

Så gikk turen inn i hovedsalen, hvor Bård Tufte Johansen hadde sin siste forestilling av Mann (44) som har gått siden februar. Nå skal forestillingen på turnè, selv om hovedpersonen selv ikke lenger vil være Mann (44). (Han fyller 45 år om to uker.)

I en knapp halvannen time får vi høre hvordan det er å være mann (44). Gjennom interaksjon med publikum (en helt naturlig setning) kommer poengene frem. Han finner et ungt par som selvfølgelig har hele livet foran seg, mens menn på hans alder er ferdig med det meste. Mens folk vil ofre livet for å hjelpe kvinnen i det unge paret, ville de hjulpet mer på avstand hvis mann (44) trengte hjelp.

Bård Tufte Johansen er jo mest kjent for å være på tv, gjerne i tospann sammen med Harald Eia. Jeg har hatt gleden av å se han alene på scenen tidligere, blant annet under Komiske Leker på Stand-Up Festivalen for åtte-ti år siden. Derfor har jeg ikke vært engstelig for at han ikke kom til å klare dette. Det er en meget, meget bra forestilling som anmelderterningen ville ha trillet til en femmer. Klassisk Bård Tufte i sin aller første soloforestilling. Må det bli flere.

Derimot blir jeg sittende og undre meg over publikum. Jeg er slik anlagt at har jeg først satt meg ned i mitt dyrt innleide sete, så blir jeg sittende. Akkurat denne forestillingen kostet meg 490 kroner. Akkurat denne forestillingen varte i 71 minutter. Akkurat denne forestillingen koster meg altså seks kroner og nitti øre per minutt. Hvis noen nå tror jeg synes billettprisene er altfor dyre, og at Latter burde skjerpe seg, så tar dere feil. Dette er de prisene de har, og de skal de få lov til ha.

Men jeg skjønner meg ikke på publikum. La gå, noen reiser seg opp under forestilling for å gå på do. Det kan jo skje. Har man kost seg før forestilling, så kan det bli tøft å sitte på sin plass i en drøy time. Men akkurat denne kvelden synes jeg svært mange som har kjøpt seg plasser midt i salen, reiser seg opp og går ut. Noe som da medfører at resten av raden den ene eller andre veien også må reise seg opp, for å slippe vedkommende frem. Selv måtte jeg reise meg opp for en mann som plutselig måtte ut. Seks minutter senere kom han inn igjen med en halvliter øl og et glass hvitvin. OK, tenker kanskje du. Han skulle vel på do og kjøpte meg seg ting i baren på vei inn. Hvorfor luktet han da røyk?

Selvfølgelig kan alle gjøre som de vil, men jeg skulle ønske de ikke satt i midten. Kjære, kjære medmennesker. Hvis du vet at du enten er plaget av liten blære, høyt alkoholforbruk, stort nikotin-og-tjæreforbruk… Kan du da be om et sete litt mer på sidene, slik at du lettere kan forlate salen for å gjøre ditt fornødne?

Alt i alt en hyggelig kveld på Latter, med to gode forestillinger. Mitt humør for resten av pinsen ble vesentlig forberedt, og jeg var langt fra den eneste som hygget meg på Latter og Aker Brygge denne varme pinseaftenen i juni.

Den røde fare

Jeg vokste opp i Son, og til tross for minimal interesse for båt, ble da noen dagen tilbragt på båthavnen mens andre familiemedlemmer vasket og gikk over båten vi hadde stående der. Lukten av forskjellige båtpussesaker og en radio som står på i bakgrunnen vekker fremdeles minner. En dag i nærheten av påsken 1986, kjørte min Far ned på båthavnen for å sjekke ett eller annet med båten. Min storeBror og jeg fulgte med. Det var tross alt stas å kjøre bil, og kanskje vanket det en is i kiosken etterpå. Vel fremme på bathavnen gikk min Far og storeBror ut. Jeg ble igjen i bilen, og flyttet meg derfor fra baksetet og til passasjersetet, i et slags håp om at jeg kunne få sitte foran for en gangs skyld etterpå. Hiriarkiet hersket også i denne familien, så for at jeg skulle få sitte foran måtte verken min Mor eller storeBror egentlig være. Jeg tok sjansen på at jeg skulle få kranglet meg til en forseteplass denne gangen, og dermed henvise min storeBror til bakstet. En seier for en fem år yngre lillebror, det.

Vel fremme i passasjersetet, begynte jeg selvfølgelig å fikle med alle mulig slags ting. Radioen måtte selvfølgelig skrus av og på, sjekke om det var andre og mer kule radiokanaler. Vindusviskerne måtte prøves, gjerne med vinduspylevæske også. Jeg likte lukten av vinduspylevæske, og visste dessuten at det jeg gjorde nå var litt på kanten av det som var lov. Det var tross alt bare sjåføren som kunne leke med de spakene, og jeg var ikke i nærheten av å være 18 år. Far og storeBror brukte denne gangen litt lenger tid enn det som var normalt. I hvert fall virket det slik. La oss være ærlige. Jeg hadde nok bare sittet to minutter i den bilen, og var allerede utålmodig. Min belønning for å sitte rolig skulle være en is, og den isen ville jeg ha nå. Dessuten hadde ikke bilen flere knapper og spaker som jeg kunne leke med. Hvor gøy er det å blinke med blinklysene, liksom.

Men så ble jeg oppmerksom på en plugg. Det skjedde ingenting da jeg vridde på den, men den løsnet veldig lett. Plutselig sto jeg med den i hånden. Lettere panisk over at jeg kanskje hadde ødelagt noe, gjorde at jeg dyttet den inn igjen så hardt jeg bare kunne. Panikken ga seg ikke, da jeg så at den plutselig gikk flere centimeter lenger inn i bilen enn den gjorde før. Dette kom jo Far til å legge merke til. Såpass skjønte jeg, og ikke kunne jeg legge skylden over på storeBror heller. Noe som ville vært naturlig for en åtte-åring i en slik situasjon. Jeg hadde sagt det før, og kommet meg unna ting. Det var et trumfkort, som jeg bare kunne bruke når jeg virkelig var i trøbbel. Jeg var i trøbbel nå. Jeg hadde muligens ødelagt bilen, og da kom jeg sikkert ikke til å få den isen.

Så kom plutselig pluggen ut igjen, og denne gangen dukket det også opp en merkelig lukt. Akkurat som om noen tente seg en røyk, eller noe sånt. Jeg tok tak i pluggen igjen, og tok den ut igjen. Den delen som hadde vært sort forrige gang jeg holdt i pluggen var nå rød-oransje, og luktet nesten det samme som jeg av og til luktet på lighterne som lå i huset. Nysgjerrigheten tok overhånd. Der og da virket det helt logisk å legge hele tommelen over det rød-oransje, som i mitt hode akkurat da minnet meg veldig om stempelsettet som jeg hadde fått i julegave året før. Jeg hadde jo stemplet meg før, og det gikk jo av i vask. Hvorfor hadde aldri mine foreldre fortalt meg at de hadde et eget lite stempel her i bilen?

Det er noe eget med lukten av brent hud. Det tok meg sannsynligvis under et sekund å skjønne at dette var en dårlig idè. Det tok meg ytterligere et sekund å tenke tanken at jeg burde fjerne sigarettenneren fra tommelen min. Det tok noe som virket som en evighet å gjøre det, siden tommelen da hadde brent seg fast i nevnte sigarettenner. Hylet som derimot kom fra min munn akkurat da, tror jeg hele Son hørte.

En barnehjerne tenker ikke spesielt rasjonelt. På den ene siden hadde jeg store smerter i min tommel, og det eneste jeg ville var å komme meg til noen som kunne trøste meg. På den andre siden hadde jeg gjort dette helt selv. Jeg hadde muligens ødelagt bilen, og siden jeg ikke kunne skylde på storeBror, så var det siste jeg ville at min Far skulle få greie på det. Jeg så for meg en skjennepreken av en annen verden, og den isen kunne jeg sikkert bare glemme. Like fullt vant smerten over frykten, og jeg hylte det høyeste jeg maktet.

Både min Far og storeBror kom styrtende til. Jeg husker at setningen «Hva er det du har gjort nå, da?» ble sagt. Så ble jeg dratt ut av bilen og bort til nærmeste vannslange for å kjøle ned tommelen. Etter en stund med tommelen under rennende kaldt vann sa Far at vi måtte dra hjem igjen, så jeg kunne få smurt inn en salve på tommelen. Jeg hikstet, tørket tårene, og stotret frem «Men hva med isen, da?». Det var nok da Far skjønte at det kom til å gå bra med meg. Vi kjørte til kiosken, og jeg fikk både is og det aller første nummeret av Donald Kryss som jeg hadde siklet på flere andre ganger vi hadde vært i butikken. Tommel verket fremdeles, men en is hjalp på humøret.

I år skal jeg også i Son i påsken. I tillegg skal jeg forsøke å underholde etter beste evne på Son Kro sammen med nevnte storeBror. Men jeg skal verken på båthavnen eller leke med sigarettenneren igjen. Jeg har nemlig råd til å kjøpe både is og Donald Kryss selv nå.

«Ååådenja Duo’n»: David McBride (til venstre) og Glenn Gundersen byr på musikalsk moro på Son Kro i påsken og spiller skjærtorsdag, langfredag og påskeaften. Foto: Torgeir Snilsberg / Moss Avis

Sesam syrestasjon

Før en Londontur i 2010, forvillet jeg meg inn på internett for å sjekke ut hva slags show West End kunne tilby mens jeg var der. I tillegg til mange av de faste og vanlige musikalene, dukket det opp et bilde av en plakat full av dukker. Noen veldig Muppet-lignende dukker. Jeg ble umiddelbart interessert. Helt siden barndommen da The Muppet Show og Fragglene gikk på NRK, har jeg vært svært så fasinert over den verdenen. Derfor var det litt rart at jeg ikke hadde fått med meg at de hadde fått satt opp et show på West End.

De hadde ikke det. Det sto til og med nederst på nettsiden deres. «Denne forestillingen har ingenting med Jim Henson og hans produksjoner!» Nei vel? Men nysgjerrigeheten var fremdeles vekket, så jeg sjekket showet litt nærmere. Jeg fant musikken på Spotify og videoer lå ute på YouTube. Det var ikke lenger noen tvil. Dette måtte jeg få med meg – koste hva det koste vil.

Trygt på plass i London fant jeg teateret som stykket ble spilt på, og kjøpte meg en ganske dyr billett. Det var først senere jeg skjønte at man kan få billigere billetter rundt omkring i denne byen. Med unntak av det stedet jeg synes man skulle kjøpe billetter. Ikke at det gjorde noe. Opplevelsen den kvelden kunne jeg nok ha betalt mye mer for. Jeg kjøpte med meg både program og album med alle sangene på, og kunne nok ha kjøpt enda mer, hvis ikke det hadde vært for at de ikke tok i mot bankkort i den lille butikken.

Siden den gang fikk jeg se forestillingen en gang til i London før den ga seg senere samme år. Den siste gangen sammen med min storeBror som nok var like enig med meg med at dette var en ganske syk forestilling. Selv om han ikke kjøpte noe i den lille butikken. Året etter var jeg på ferie i New York, og tanken på å se den samme forestillingen på Broadway var så absolutt til stede. Men takket være at jeg var lettere døgnvill på kveldene, gjorde at det ikke ble noe av. Derimot ble det kjøpt inn både manus (?) og album med alle sangene spilt inn instrumentalt (??) i en butikk som virkelig spesialiserte seg på Broadway-show.

Siden den gang har jeg lurt på om jeg noen gang kom til å få se forstillingen igjen? På Broadway neste gang jeg dro til New York? På et teater i Oslo hvis de noen gang dro på turné? Eller kanskje de en eller annen gang kom til å utgi forestillingen på DVD? Rarere ting har jo skjedd. Tanken på at noen kom til å oversette galskapen til norsk, og sette det opp på en scene her i Oslo var nærmest utenkelig. Da måtte jeg sikkert ha gjort det selv, og ikke en gang jeg er så gal.

Så gale har heldigvis noen andre vært, for akkurat i disse dager blir den spilt av Musikkteaterhøyskolens elever på Musikkteateret (gamle Frogner Kino) her i Oslo. Bare flaks gjorde at jeg fikk se et oppslag om forestillingen i Aftenposten forrige uke (rett før premieren), men det var heldigvis godt nok. Så i kveld setter jeg meg i salen, og ser hva disse studentene har fått til.

La teppet gå opp for Avenue Q!

Hva om livet var som en musikal?

Jeg er glad i musikaler. Strengt tatt er jeg veldig glad i musikaler. Glad i alt som skjer på en scene. Kanskje bortsett fra stripping. Har aldri vært på en strippeklubb, så egentlig vet jeg ikke om jeg liker det også. Så kanskje jeg bør ta meg en tur for å se på det en gang.

Uansett (meg og mine digresjoner)… Jeg er glad i musikaler, og har de siste årene vært på flere stykker. Både her i Oslo og på West End i London. Men det er jo i New York og på Broadway de virkelig store musikalene er. Pluss de middels store, da. Samt de bittebitte små, selvfølgelig.

I natt skal Tony-prisene deles ut i New York, og de deles ut for de beste skuespillerne, de beste manusforfatterne og de beste regissørene innen teater. Ikke akkurat en sending som går direkte på norske tv-skjermer. De slags sparer man tross alt til Superbowl og Oscar-utdelingen. Selv om prisene blir gitt til teaterstykker og musikaler som aldri kommer hit til landet, så er det en sending jeg liker å se på. Se store skuespillere spille seriøst teater, skrullete komedier eller synge i musikaler. Blant annet er den ikke helt ukjente skuespilleren Tom Hanks nominert.

En annen grunn til å se dette showet er på grunn av programlederen. Neil Patrick Harris. Dr. Doogie (fra serien med samme navn) eller Barney Stinson (fra How I Met Your Mother) skal vært vert for fjerde gang. I fjor fremførte han et åpningsnummer om hvordan livet ville vært hvis det var som i en musikal.

 

Så mens jeg ligger og sover, skal amerikanske skuespillere hylle hverandre og gi hverandre priser. Selv skal jeg se på det i morgen. Hvis det finnes der ute, da. For eventuelt interesserte, kan dere jo sjekke ut hjemmesiden til Tony Awards. Der finner dere mer informasjon om de nominerte og hva prisen egentlig går ut på.